På Hove kan dagene fortone seg som den reneste massemønstring for emokids, noe tilskuerskaren på Las Vegas-baserte Panic At The Disco bar preg av. Og når man så til de grader preker for menigheta, som Panic her gjorde, skal det godt gjøres å skape så lite stemning som Brendan Urie og gjengen fikk til. Kidsa var forsåvidt fornøyde, der de svaiet seg gjennom traurig emo-spekulantrock, selv om en og annen med kvalitetssansen inntakt nok kjente lusa på gangen.

Billige publikumsapeller til tross, var dette lite inspirert scenekarisma, og attpåtil på Hovedscenen. Det manglet det lille ekstra for Panic på Hove, og alle forventninger om grandiose liveopplevelser ble gjort til skamme, selv om fulle barn veivet aldri så mye med armene. En hype er noen ganger bare en hype.

3/10