Finn noen kompiser som kan spille instrumenter. Slå dere sammen og start et band. Lag den musikken dere selv vil og bare ha det moro. Jo det høres gøy ut, men det får bli på fritiden, vi trenger alle penger for å leve. Ikke for Raconteurs, for de lever av å ha det moro. Og det hadde resten av Hovefestivalen det i går også.

Det kunne vel ikke gå galt. Med seg i sekken hadde Raconteurs Consolers of the Lonely som oser av spilleglede og livepotensiale. Det var også dette albumet som ble hovedfokuset og det er ikke rart. Det funket som bare det. Stemningen er i taket allerede når bandet entrer scenen og de setter standeren ved å bare kjøre på. Tidlig i settet kommer Hold Up en fest av en sang. Brendan er fløyelsgutten med fløyelstemmen og Jack er helten. Det er kompismorro på høyt nivå. Bandet veksler mellom ordentlige rockelåter og rolige poplåter som er en utmerket kombinasjon. Av og til kan det bli litt for avslappende, men før du aner det er alt snudd på hodet. Plutselig kommer en jamversjon av Steady As She Goes og alt er i fyr og flamme.

Dessverre er det Hovefestivalen som igjen ødelegger. Siden de glemte å informere publikum om at Duffy var utsatt til etter Racounteurs konserten, så løper nå halve menneskemengden mot Amfiet for å rekke en konsert som ikke har begynt. Det ødelegger mye og spesielt for dem som virkelig ville se begge konsertene. Men vi som står igjen får ekstranummer. Det lukter svidd av Salute Your Solution. Superlativene bare renner ut. Det ble en oppvisning i spilleglede fra kompisgjengen i Raconteurs. Applaus!

9/10