I en tid da Amy Winehouse begynner mer og mer å ligne på noe katta har dratt inn, virker Duffysom et friskt vinddrag i soulpopen, selv om hennes brakkritikker nok noen ganger må sies å være litt ”over the top”. Når LA Times for eksempel kaller den walisiske jenta for ”den kvinnelige utgaven av Otis Redding”, må dette sies å være en raus overdrivelse, i hvertfall etter konserten på Hove å dømme. Albumet Rockferry, har da også fått blandede kritikker, der fokuset for de mindre positive har dreid seg rundt mangelen på reale hooks og flere skikkelig fengende låter.

Ikke at det var mangel på svingende soulpoptakter, scenetekke, publikumsfrieri og ikke minst en knakende god soulrøst fra den lille souldama på Hoves Amfiscene, men det ble ikke riktig schvung over sakene før landeplagen ”Mercy” runget ut over det slitne publikummet noe seint i settet. Ekstasehoppingen ble også bare å se under overnevnte låt, selv om backingbandet sto aldri så breibeint og Duffy var aldri så søt i sin røde, sekstitalls kortbuksekreasjon.

Med Racounteurs ubarmhjertige, men akk så deilige gitarriff rungende i bakhodet, skulle Duffy her hatt en lett jobb med å balsamere de slitne nervene hos Hovepublikummet, noe hun for så vidt også greide, men en toppkonsert ble det ikke av den grunn. Det var hyggelig, det var det, men vi trenger flere låter som ”Mercy”, mange flere, før en Duffy-konsert blir noe vekkelsesmøte.

6/10