Det var ikke så mange som hadde møtt opp for å få med seg Goldfrapp den avsluttende dagen, og en utrolig høylytt In Flames konsert dunket i bakgrunnen fra hovedscenen. Det var nok derfor også konserten ble utsatt en 20 minutter, noe man faktisk fikk beskjed om for en gangs skyld.

Etter en liten ventepause dukket det som så ut som et Santa Lucia tog inn på scenen, med andre ord var hippie imaget fra sisteskiva det åpenbare temaet. Noe skuffende for de som hadde ventet å se Allison i en frekk lær/lakk outfit (kremt). Det ble også en rimelig rolig start på konserten, og den ble kanskje litt kjedelig, selv om lyden og stemningen var magisk. I de partiene bassen runget utover Amfi akkompagnert av Allison sin sinnssyke stemme var det hypnotiserende deilig. Det tok først litt av i det de spilte ”Happiness”, og folk begynte smått å danse rundt for å holde varmen. Refrenget satt godt, og de fleste sang med på den relativt enkle teksten.

Likevel var det et eller annet som manglet, og i motsetning til Purified in Blood tidligere på dagen, var dette et band som ikke lot seg engasjere what so ever. Det var noen deilige Portishead lignende øyeblikk, spesielt i utførelsen av ”Caravan Girl”, som helt klart gav med frysninger nedover ryggen. Det manglet en del låter fra både nyere og eldre materiale, men de leverte likevel en god og oppsummert konsert, noe kort en dog. Folk hygget seg på singelen Ooh La”, selv om den ikke ble like frekk utført når alle på scenen hadde på seg hvite laken. Likevel avsluttet de med de sterke kortene ”Train” og ”Strict Machine”, og da var det mange som forlot Amfi med et smil om munnen. Den litt tafatte starten samt litt liten innlevelse trekker ned, men det var fortsatt til tider helt utrolig magisk for de fleste sanser.

7/10

PS. Anmeldelsen er dessverre noe forsinket grunnet internettproblemer og festivalrelatert sykdom.

Foto: Reier Møll Schoder/Musikknyheter