Grimstad, torsdag 10. juli 2008

Et av Skrals virkelig store trekkplastre i år, var svenskene i Kent. Nordens største rockeband har vært i Norge ved flere tidligere anledninger, men for undertegnedes del, skulle konserten i går kveld bli den første med bandet.

Det finnes de som elsker Kent, det må være en god følelse. Det finnes de som ikke kan fordra Kent, det er sikkert en god følelse på sitt vis det også. I tillegg finnes det de som har et overfladisk forhold til Kent. Dom Andra, Colombus, Kärleken Väntar, FF, Max 500 og Ingenting bør få bjella der bak til å ringe, og ikke en nordmann kan ha unngått å høre radiosinglene med høy rotasjon på nærradio så vel som riksdekkende. For ordens skyld, selv er jeg å finne blant størstedelen av befolkningen: Hos de med dette overfladiske forholdet.

Med det som utgangspunkt er det alltid spennende å skulle se en liveopptreden, men konserten løsnet ikke før de første låtene er spilt og Ingenting strømmet ut av høyttaleranlegget. Det viste seg imidlertid at sangen, som er et fantastisk stykke musikk på plate, ble stående som en hel masse uforløst potensiale live og et antiklimaks. Nedtur. Andre kjente og kjære sanger for allmennheten kom godt fordelt utover i settet, til stor jubel. Et aldeles nydelig og gjennomført lysshow, godt hjulpet av storskjermen bak trommene, gjorde den visuelle opplevelsen nesten komplett. At storheter som Dom Andra og Kärleken Väntar ble rushet vel mye, får vi da heller bære over med – tenk hvor lei bandet må være dem.

Encore spanderte også svenskene på seg, tre stk totalt. Ingen stor suksess, tamt og kjedelig fortonte de to første sangene seg, mens finalenummeret, Mannen i den vita hatten, med hell kunne vært kortet ned.. det er greit, vi ska alla en gång dö, men det finnes grenser for hvor mange ganger vi trenger å høre det. I konfettiregnet avslutningsvis på Groos i går, hadde Kent en helt grei dag på jobben, verken mer eller mindre.

7/10