Det var duket for noe som kunne kalles en minifestival på Rockefeller. Daniel Johnston hadde med seg vennene sine, det vil si Jad Fair (Half Japanese), Scout Niblett, Norman Blake (Teenage Fanclub), James McNew (Yo La Tengo) og Mark Linkous (Sparklehorse). Først ute var Jad Fair(med Norman Blake, James McNew og en ikke navngitt trommis) med et kort sett(3 låter tror jeg). Jad Fair satte smilemusklene i gang hos de fleste tilstede, selv om det var en bråkjekk tilskuer som hevdet han burde spille noe musikk. Jad repliserte, noe forvirret, "this is music". Jad Fair spilte, hva jeg ønsker å kalle, ablegøyeviserock.

Etter den første minikonserten sto jeg smilende og tenkte at dette kan bli en fin kveld. Så kom Scout Niblett på scenen. Det var et nytt bekjentskap for meg. Hun var ei jente som hadde en flott stemme når den var på sitt mest lavmælte, men det var den desverre sjeldent. For det meste var det selvmedlidende skarp synging som sto på programmet. Ikke imponert.

Så var det kosestund igjen, denne gang med Norman Blake. Den joviale skotten spilte tre låter alene med kassegitaren, da han midt i første låta annonserte "guitarsolo" var det jubel og humring i mengden.

Nestemann ut var Mark Linkous. Alene med kassegitaren fremførte han tre låter. Den tredje låta var "most beautiful widow in town". Da Mark skulle til å spille refrenget steg jubelen i salen. Da sto han der, mannen alle hadde kommet for å se. Daniel Johnston. Det var magisk. Hans fremtoning fikk hårene til å reise seg hos meg. Da han koret på refrenget kom det en tåre i øyekroken. Det hele var overvelmende.

Da var det endelig klart for Daniel alene på scenen, og etterhvert med fullt band. Mannen er en begavet tekstforfatter, det er det ingen tvil om, og jeg er mektig glad for at han har bekjempet demonene sine nok til å ta en liten turné. For det hele var flott, selv om det var over så altfor fort. Det var en verdig seanse, det var flott, det var et kultfenomen og et geni på scenen. Men først og fremst var det mennesket Daniel Johnston som stod der og nærmest spyttet ut sine mest intime tanker og undringer.

7/10

Foto: Linn Eirin Paulsen