Med den kritikerroste Ailanthus i tursekken, og en rekke festivalkonserter fra tidligere i sommer i ryggen var det duket for gjengen på Øya. Bandet stilte fulltallige med vel 14 stk + et hvitkledd kor i bakgrunnen som også deltok på flere av låtene. Det var mildt sagt stappfullt ved Vikascenen og ryktene om den joviale gjengen har åpenbart spredd seg som ild i tørt gress i løpet av året.

Truls var som vanlig i sin ydmyke og hyggelige figur i front av mannskapet, og ledet i gjennom med sin falsettstemme som nydelig ble koret av andre vokalist Eva. Det var også rikelig med lyd, og lydmannen (som var rett bak) skrudde som han var besatt av en demon for å alt på skinner i starten. Det var uansett en koselig affære, og akkurat som Truls lovet: ”Det kommer ikke til å regne mens vi spiller”. Det gjorde det heller ikke, og folk satt seg ned i gresset med ølfylte plastbegre som trofast vilte i hånda. Dette var også den konserten i løpet av dagen som hadde størst massetetthet av små barn med neonfargede øreklokker som danset rundt. Småbekymrede foreldre løp etter de, samtidig som de nøt konserten. Koselig og harmonisk stemning.

Rent musikalsk var det lite å si på, og det er ikke noe tvil om at dette musikkollektivet kan sine instrumenter. Deilig indiepop, rett og slett. Høydepunktene var låter som ”Upside Journey” og ”Mystaxxx”, men hele opplevelsen var her i grunn et høydepunkt. Et sprøyteskudd med trivelig musikk fra et ekstremt trivelig band. De var stolte av å spille av å spille på Øya, men Øya skal også være stolte over at de spilte der.

7/10

Foto: Steffen Rikenberg