På den største scenen på Øyafestivalen gjør Norges største og mest hardcore fanbase seg klare til å ta imot Turboneger. Menneskene står som sild i tønne, selv om det er lenge igjen til konserten. Men ikke langt unna er forholdene helt like. Sigur Rós skal spille på Sjøsiden scene, og det er fullpakket med folk. Så fullpakket at en stakkars skribent av gjennomsnittlig høyde må stå på tærne hele konserten for å i det hele tatt se scenen, så fullpakket at det gjennomgående spørsmålet, formulert på et titalls måter, var «hvorfor i granskauen spiller Sigur Rós her?»

Til tross for en liten scene og lite publikumsplass var stemningen blant Øyapublikummerne på bristepunktet da islenderne entret scenen. En slag sitring bredte seg blant tilhørerne da Jónsi Birgisson, som uoffisielt vant dagens Øyapris for særeste antrekk, stilte seg på scenekanten og lot blikket gli over publikum, med en autoritet helt utenom det vanlige. Hvem skulle tro at den puslete, bleike, lille fyren er eieren av Nordens mest karakteristiske og klokkeklare stemme?

Første låt, elller skal man kanskje kalle det første kunststykke ut, ble «Svefn-g-englar». På norsk blir dette noe slikt som «Sov godt, engler». Og søvndyssende er et perfekt beskrivende ord for åpningslåta; i positiv forstand. En så hypnotiserende og lammende effekt skal man lete godt etter for å føle bare ved hjelp av å høre på et band.
Det ti minutter lange crescendoet av en låt, «Glósóli» fulgte, suggerende, drivende og med en eksplosjon av et klimaks. Da er det også så flott når Jónsi etter endt sang pusler seg frem mot mikrofonen og mumler noen ord på islandsk som ingen forstår, men alle jubler hemningsløst til.

Kveldens setliste dreide seg aller mest om den nye plata (Með suð í eyrum við spilum endalaust ), og kveldens konsert beviste i sterkeste grad at de litt mer livsglade låtene derfra også fungerer som bare pokker live. «Gobbledigook» og «Inní mér syngur vitleysingur» (hvem vet hva dét betyr) forvandler Sigur Rós fra et melankolsk pling-plongeband som driver låtene fremover så sakte at takten omtrent ikke kan telles, til et rytmemonster av et pling-plongeband akkopagnert av udiskrét klapping, konfetti, brede smil og Gud vet hva. Det er interessant. Og vi elsker det.

Å høre Sigur Rós live er nærmest en psykologisk opplevelse. Det er visuelt spektakulært, det er eksplosiv balsam for øret, det er delvis blindhet i noen minutter etterpå. La rølpegutta i Turboneger få stå på den store scenen, for disse trollmennene av noen islendinger kunne skapt magi i et bøttekott.

10/10

Foto: Bjørnar Håland