Først av alt, la meg bare forklare en liten ting. Jeg skulle altså anmelde My Bloody Valentine på Øya fredag. «Ok» Tenkte jeg. «Det er jo det derre amerikanske nye metalbandet som kidsa digger.»
En drøy halvtime før konserten blei jeg fortalt at det så absolutt ikke dreide som om ny amerikansk metal, men om eldre britisk psykedelia poprock. «Å faen...ja ja. Men da blir det ihvertfall en helt objektiv anmeldelse» tenkte jeg videre. Optimist som jeg er. For My Blood Valentine og Bullet For My Valentine er jo tross alt to forskjellige band.

Jeg banet meg vei fremover mens jeg lurte på om det var flere som hadde gjort samme misforståelse som meg. Ha! Det var det ikke ass. Folk rundt meg var tydelig engasjert i riktig band og snakka om låter og bandmedlemmer jeg aldri har hørt om. «Det var jo egentlig ganske dårlig av meg dette her» tar jeg meg selv i å tenke, mens musikken fra scenen fyller den ganske så folksomme Enga.
Etter en liten inkjøringsperiode tar jeg meg selv i å like det jeg hører. Og ikke bare liker jeg det, men av og til flyter jeg helt med det repetative teppet av lyd som bres over publikum. Laaaange partier med fast komp, klanger, støy og ekko er tydeligvis varemerket til dette bandet. Og å ikke ha noe kontakt med publikum i eller mellom låtene. Vokalen også var ganske annerledes. Den lå langt bak i lydbildet og blei brukt mer som et instrument enn til å spre ord.

Faktisk så var dette ganske så kult det! Noen av de mest langdryge partiene kunne nok vært litt sprekere, men jevnt over koste jeg meg ordentlig. Et heidundranes lysshow hjalp til å mane frem en surrealistisk stemning som gjorde det hele enda kulere.
Mot slutten av konserten dro de på med en kvarter-lang DRITHØY støyeoutro med sinsykt lys. Jævlig fett til å begynne med, men etter ti minutter holdt det liksom.

Så joda, jeg er egentlig veldig glad for at jeg tok feil i utgangspunktet. For jeg tviler sterkt på om Bullet for my valentine hadde greid å fenge meg på samme måte.
Mot slutten av konserten var det fler og fler som gikk, men jeg satt liksom igjen med inntrykket av at de bare var forsynt, det var ikke det at de ikke likte det de hørte.

7/10

Foto: Bjørnar Håland