Ettersom størsteparten av Øyas ungdomsalibi var samlet på Enga for å se N.E.R.D, var det en småglissen forsamling som ventet gutta i Holy Fuck foran Vika scene denne fredagskvelden. Men fra første synthbeat begynte menneskene på magisk vis å strømme til; Holy Fuck kan nemlig være et særs fengende band å høre live.

Er det noe Øyafestivalen virkelig er kjent for, er det sitt talent for å hente inn ukjente og sære band og virkelig få folk til å digge dem hemningsløst. Vel, canadiske Holy Fuck kan vel kanskje ikke kalles helt ukjente, men man kan godt krysse av for en konsert med sær, uventet og diggbar musikk.
Skal man sammenligne med noe litt folkelig, er Holy Fuck en slags hybrid av Ralph Myerz & the Jack Herren Band, Elephant9 og Don Juan Dracula. Ispedd canadisk galskap og gærne diskorytmer, ble dansefoten ufrivillig tvunget i bevegelse hos en stor andel av publikum, noen i større grad enn andre. Dere vet hvem dere er.

Men ettersom galskapen avtok litt og rytmene nådde sine døvpunkt, var det ikke så mye interessant som skjedde på scenen. Pratingen fra tilhørerne tiltrakk seg mer oppmerksomhet enn Holy Fuck gjorde. Dette skjedde selvsagt i perioder; for når ting tok seg til ble det plutselig en kjekk konsert igjen.

Holy Fuck underholdt tilhørerne sine til tider til det maksimale, men bent over ble dette rett og slett for langdrygt. Som en eneste kjempelang funky, disco- og synthpreget låt. Men ellers: hurra for Holy Fuck.

6/10

Foto: Bjørnar Håland