Det siste året har blant mange vært Yeasayer sitt. Plata «All Hour Cymbals» har nærmest druknet i superlativer, fra norsk presse så vel som internasjonal. Men som kjent er magien man kanskje greier å formidle på plate en helt annet ting å kunne gjengi live, og det fikk man på Øyas siste dag erfare med Yeasayer.

Gutta fra Brooklyn hadde trukket til seg en god folkemengde, og mellom monsunregn, solskinn, yr og solskinn igjen spilte de det de kunne for å utmanøvrere det skiftende været og for å få folk fra å springe og gjemme seg under taket på nærmeste bod med økologisk mat.
Det skal altså ikke stå på innsatsen, men med selve musikken til Yeasayer var det noe som skurret. I sine egne verdner bråkte de løs på sine respektable instrumenter; og det sier kanskje litt at vokalist Chris Keating først et kvarter etter at regnet har begynt å hølje mumler overrasket: «Oh, look, it's raining. That's good.»

Men til tross for godkjent konsentrasjon fra bandet sin side, ble dette dessverre en liten nedtur. «All Hour Cymbals» er uten tvil en fantastisk bra plate. Noe av det som gjør den så bra, er de intrikate og eskperimentelle elementene en finner i den. Og når noe er innspilt så nær perfeksjonisme skal det i dette tilfellet litt for mye til for å klare på en scene.
Redningen ble likevel konsertens siste låt, «Sunrise». Kanskje det beste sporet på «All Hour Cymbals» ble fremført slagferdig og med nerve, og det var neste som man kunne ane et snev av allsang gjennom refrenget. Da var det bare synd at låta skulle drukne i synthjam de siste to minuttene.

Yeasayer er et av de bandene som ikke er helt nødvendig å høre live. Og det er forsåvidt greit. Alle kan ikke være flink til alt, heller.

5/10

Foto: Bjørnar Håland