«Det var jo jævlig med folk her..», sier Øystein Greni og ser seg betuttet rundt. Han har rett. Usikkert vær og tidlig konsert er en småskummel kombinasjon, men Bigbang er og blir elsket av det norske folk.

Da Greni puslet ut på scenekanten, satte seg på en stol, la gitaren på kneet og klimpret de innledende tonene til «Frontside Rockn' Roll», var det knyst stille blant publikum. Når én mann med én gitar skaper så mye autoritet, er det bare nødt til å bli fint.
Øystein Greni har en særpreget stemme, men å høre den så sårbar og uten elektriske gitarer å gjemme seg bak kunne dette raskt blitt en pinlig opplevelse.

Men selvsagt ble det ikke det. Det ble rett og slett en koselig musikalsk opplevelse fra et konsertvant og folkelig band på sitt beste. Olaf Olsen (som heldigvis har fått tilbake det legendariske skjegget) og relativt nyervervede Øyvind Storli Hoel slutter seg til Greni under “Heaven and Stars”, og hjelper til med refrenget. Om ikke littegrann surt, veldig sjarmerende.
I tillegg til fin musikk serverte Bigbang et par artige overraskelser. Blant annet trakterte selveste Greni trommesettet under Ray Charles-hyllesten “Earphones” mens Olaf fikk ta til takke med bassgitaren.
Silkestemmen til Thom Hell fikk også boltre seg for andre gang på Engascenen, og sammen med Greni fikk vi en nydelig duett i Bing Crosbys “The Lee Shore”.
Thom Hell var derimot ikke den eneste gjesten Bigbang tok inn i varmen. Som vanlig fikk Grenis storesøster Taran synge med på den akkustiske versjonen av “Long Distance Man”, som generelt sett er oppfattet som en bedre låt elektrisk og der Greni er alene på vokal. Til tross for at Tarans stemme ikke er like ren og fin som storebrors, er samspillet merkelig vakkert.
Bigbang avslutter med fire akkustiske gitarer og feelgood-stemning i “Street Parade”, og selv om Øyapublikummet tok det manglende ekstranummeret litt hardt, ble det en fin avslutning.

Bigbang pakker Øya inn i et mykt og varmt teppe. De produserer nydelig musikk, de sjarmerer og de viser seg på en helt ny måte, uten Øystein Grenis karakteristiske gitarsoloer eller den eviggående basstromma til Olaf Olsen å gjemme seg bak. Ikke stort. Ikke hardstlående, episkt, komplekst eller detaljrikt. Av og til er det enkle nemlig ofte det beste.

8/10

Foto: Bjørnar Håland