Det er kø ikveld. Mye kø. Noen hundre mennesker foran meg er utålmodige, engstelige, like forarget som meg over en vaklende infrastruktur som ikke har preget denne scenen for siste gang. Bare det ikke begynner å regne... Hundre øyne trygt under tak på Peoples stirrer mot en kø som knapt beveger seg, hvor enden er en stakkars enslig fyr med en utbladd gjesteliste som aldri, aldri vil ta slutt. Samtaler flakker om ølpriser, falske billetter og dj'er som man ikke får tak i, før I Can't Help It dunker ut i køen til et kollektivt ''faen''.

Fem sanger og en halv evighet senere har Sentrum Scene blitt The Roots sin lekestue. Med hele bandet samlet rundt ?uestlove sitt trommesett, har de salen i sin hule hånd og drar oss sakte inn i sin jazzhopverden med sanger fra tidlige album. Før de lar oss gå. Slipper oss passivt ut av knyttneven og drar oss ikke inn igjen før det har gått en drøy halvtime og ?uestlove sin merkverdig malplasserte trommesolo lyser opp en begredelig versjon av Dylans Masters Of War. Gitarsolo følger, før bassolo. Og det er selvfølgelig dette som er The Roots sin triumf og tragedie. Der hvor de så til de grader skiller seg ut fra de store komersielle hiphopaktørene, faller de også under sin egen vekt. For hvert virkelig inspirerende og makeløse øyeblikk – som når Damon "Tuba Gooding Jr." Bryson hopper rundt blant publikum foran scenen med en sousafon fra hælvete, eller synkrondansing til Next Movement – er det overlange Slashsoloer og 'hyllester' som ikke fører noe sted. De gir oss utdrag av Salt 'n Pepa, Chaka Khan, Guns'n'Roses og James Brown gjennom et sett som skriker etter sangene vi aldri får; Rock You, Dont Say Nuthin', Guns are Drawn.

The Roots er hiphopkollektivet man elsker å elske. Deres plass som innovatører i hiphophistorien er allerede sikret med en serie smått geniale album og deres scenetekke hadde sjarmert Robbie Williams. Derfor er det så synd at de ikveld istedetfor å ta festen helt til det ytterste punktet, heller synker ned i den komfortable 'nesten' kroken.


5/10