Utgangspunktet for skiva var at Justin Vernon stengte seg inne på hytta en vinter, og overlevde på hjortekjøtt som faren leverte en gang i uka. Langt nord i Wisconsin satt han da alene og klimpret på gitaren sin og skapte sitt lille mesterverk. Opptaket er preget av et ganske minimalistisk komp og fantastiske vokalharmonier. Og det var dette med vokalharmoniene som bekymret meg litt. En ting er hva man kan få til med overdubbing og andre tekniske hjelpemidler, noe helt annet er det å gjøre det live.

Det tok ikke langt tid før jeg forsto at det ikke var noen grunn til bekymring. Med seg på scenen hadde Vernon nemlig fire svært kapable kumpaner, som gjorde jobben sin så til de grader. Beach Boys-fans får ha meg unnskyldt, men Brian Wilson har noe å lære om harmonier av denne gjengen. Første låt var en splitter ny låt, som jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på, men som definitivt lover godt for en eventuell oppfølgerplate. Deretter fulgte Creature Fear, som gled over i den postrocklekende Team, akkurat som på plata. En annen höydare var The Wonlves. Her sang publikum tekstlinja ”What might have been lost”, kraftigere og kraftigere til det hele endte i et inferno av trommer, gitarer og stemmene til et utsolgt John Dee.

De som regnet med å se en stillfaren og fåmælt mann ble nok overrasket da det viste seg at Vernon var ganske så flink til å konversere med publikum. Han fortalte at han vokste opp med lutefisk og Uff Da (en ganske fjollete, men populær låt blant norsk-amerikanere). Han kunne også meddele at han hadde en 40-50 slektninger med norske aner, som aldri hadde vært i Norge før, og derfor var det veldig stort for han å holde sin første konsert her. En annen ting han fortalte, var at han ikke var spesielt glad i ekstranummer, og derfor kom til å spille til det ikke var flere sanger igjen, i stedet for å gå av og på scenen.

Etter å ha levert perle etter perle var gåsehudfaktoren allerede ganske høy, før han klaska til med en homerun i form av den vakre Re: Stacks. Trolig noe av det vakreste jeg har hørt live noen sinne. Da den var levert, hadde han gått gjennom hele albumet og spilt ei ny låt. Tiden var dermed inne for å avslutte med en mesterlig coverversjon av Talk Talks I Believe In You.

En kveld med Bon Iver er noe jeg unner alle å få oppleve, og jeg håper virkelig at det ikke blir så lenge til vi får se dem på en norsk scene igjen. Det eneste som trakk litt ned på konserten, var at den var så utrolig kort. Men med et par album til på rullebladet kan dette virkelig nå helt opp til toppen av karakterskalaen. Men 9 av 10 er ikke dårlig det heller.

9/10