- Whohoo! Imsdal! Whohoooo!

Det er rart, er det ikke.. Hvordan en setning av og til kan oppsumere en stemning, en konsert, ja, til og med et band.

En av Rockefellers (mange) feminine tilskudd denne kvelden har blitt litt vel engasjert over Fran Healys anekdote om hans to år gamle sønn sin fascinasjon for norsk flaskevann, og lar sin begeistring høres mellom imponerende applaus tatt i betraktning av emnet. Travis, på sin side, lager musikk like spennende og innovativt som, ja nettopp, flaskevann, men lar seg ikke gå til bunns enkelt av den grunn. Vi snakker tross alt om et band som i sin tid fylte Spektrum med husmorsvennlig allsangspop, i en tid hvor britene fortsatt ventet på en ny sjanger å godte seg over. Men Franz Ferdinands debutalbum var enda et stykke unna, og verden lå for deres føtter før depresjon og nakkeknekk lot en viss Chris Martin ta over verdensherredømmet og P4s sendeflate.

Men livsgnisten og karismaen som stråler fra Rockefeller sin anonyme scene denne mandagskvelden, er påfallende. Healy kjører gjennom hele 'gal mann' repertoaret mellom Dougie Paynes kindereggarroganse og Andy Dunlops smått beundringsverdige musikkdedikasjon. De klatrer på forsterkere og basstrommer, splitthopp og vandring blant publikum. kommanderer oss til å delta i sangene og roser oss over en lav sko. Den evig ironiske 'All I Wanna Do Is Rock' får den dedikerte fansen til å rope mens en av husmorsfruene på balkongen sannsynligvis sier hun synes denne sangen var litt bråkete. De kjører gjennom alle låtene du kan så inderlig godt med nyvunnet entusiasme, med nye mellompartier, og smetter inn et par av de siste singlene uten at noen egentlig ikke bryr seg om de ikke har hørt dem før.

For Travis er det sjarmerende bandet fremfor noen. Totalt fri for selvhøytidelighet og stappfulle av humor og kameraderi. Og når Fran og Andy dukker opp for første encorenummer hånd i hånd, med en beskjed om de er så glade i hverandre at de har blitt litt usikre på legningen sin, er de de første til å bryte ut i latter når deres versjon av Katy Perrys 'I Kissed a Girl' finner sin vei ut av høyttalerne.
De ler, vi ler, og mandagen ble straks fredag kveld. De gir oss 'Flowers in the Window' komplett med hender på skuldre og tamburin, før de sender oss ut med 'Why Does It Always Rain On Me' og later ikke til å ville slutte fortelle oss hvor flotte vi er. Kun et band med ekte spilleglede kan gjøre det Travis gjør denne kvelden: Forvandle småtamt låtmateriale til en sjarmøretappe.

Whohoo Imsdal indeed.


8/10