Etter en del skriverier i det siste om Liams heller miserable vokalprestasjoner og at Oasis går på tomgang, så var det herlig å få sett bandet som definerte britisk musikk på 90-tallet virkelig ha dagen. For denne tirsdagskvelden i januar var det det meste som stemte, ja kanskje bortsatt fra at Liam Gallagher stoppet Wonderwall fordi han syntes den gikk for sakte, for så å ta den fra begynnelsen igjen, men denne gangen i et litt raskere tempo. Men utenom det, så var alt som det skal være, der Liam denne gangen sang ordene mer enn han ropte de, mens bror Noel og Gem Archer laget en majestetisk lydvegg med sine gitarer. Med andre ord var det et godt inntrykk man satt igjen med da bandet gikk av scenen cirka kvart over ti.

Det var slutten, men konsertkvelden startet nærmere tre timer tidligere, da det svenske bandet The Caesars entret scenen noen minutter før halv åtte. Med sin garagepunkrock varmet de opp publikum på en god måte, og spesielt hiten deres, Jerk It Out, ble en suksess for de fremmøte. Det samme må man si om avslutningen etter en halvtimes spilling, da The Caesars gjorde sin versjon av Thomas Rusiak-låten Hiphopper, men under det mer treffende navnet Punkrocker. En kul versjon som gjorde ventetiden til kveldens hovedattraksjon litt kortere.

For det var ikke tvil over hvem de seks-sju tusen fremmøte ventet på. Oasis. Og de fikk definitivt valuta for pengene, enten om man var av den eldre garde som helst ville ha låter fra de to klassiker-albumene Definitely Maybe og (What’s The Story) Morning Glory eller om man var nyere fan og hadde sine favoritter i albumene Don’t Believe The Truth og Dig Out Your Soul. For det var en variert setliste som tok for seg flere av de store låtene fra disse albumene, men likevel var den ikke særlig overraskende, for setlisten var den samme som ble spilt under bandets minieuropaturné i oktober/november i fjor, samt under konsertene de har holdt tidligere i januar.

Men akkurat det gjorde ikke noe, for sangene låt bedre nå enn hva de gjorde i København i november, samtidig som skjermene bakerst på scenen bidro til å gjøre konserten mer visuell, og dermed enda mer interessant. Og, som nevnt, når Liam i tillegg hadde dagen vokalmessig, så gjorde det ikke noe at Live Forever uteble, man koste seg heller med Cigarettes & Alcohol, Morning Glory og Slide Away, samt store hiter som Wonderwall, Supersonic og Lyla.

I tillegg har en del av setlisten blitt viet storebror Noel, og når han synger på The Masterplan eller på en for tiden nedstrippet versjon av Don’t Look Back In Anger, så kan man ikke annet enn å bli imponert over hans enorme låtteft. Det er rett og slett vakkert, og ikke minst er sistnevnte låt nå så perfekt at man får frysninger når Gem tar gitarsoloen vel tre minutter inn i sangen. Kveldens høydepunkt.

Det hele ble avsluttet med Beatles-låten I Am The Walrus, og både det rekordunge publikum, som Noel mente det var, og de litt eldre tilstede vil nok mene at det var en perfekt avslutning på kvelden, der Oasis virkelig fikk revansjert seg.

8/10


Dette spilte Oasis i Oslo:

Fuckin' In The Bushes
Rock 'n' Roll Star
Lyla
The Shock Of The Lightning
Cigarettes & Alcohol
The Meaning Of Soul
To Be Where There's Life
Waiting For The Rapture
The Masterplan
Songbird
Slide Away
Morning Glory
Ain't Got Nothin'
The Importance Of Being Idle
I'm Outta Time
Wonderwall
Supersonic

Don't Look Back In Anger
Falling Down
Champagne Supernova
I Am The Walrus


Oasis på nett

Oasis på myspace