
Kaiser Chiefs skiller seg fra de fleste band ganske enkelt ved at de starter opp i femte gir, og øker tempoet derfra. Allerede tre minutter inn i konserten står vokalist Ricky Wilson og balanser på gjerdet mellom scenen og publikum mens en forvirret sikkerhetsvakt prøver å gripe tak i bukselommene hans.
Og hvis vi ikke skulle ha skjønt poenget så legger Ricky strengt ned loven om hva slags oppførsel som forventes av publikum. Etter et lynkurs i de grunnleggende prinsippene av ’bølgen’, og beskjed om at det ikke holder å klappe etter hver sang – men også under sangen, skjønner vi fort at det ikke kommer til å være så mye stemme igjen på oss etter denne konserten hvis vi skal følge opp.
Tingen med Kaiser Chiefs er at de nå er på tredje albumet stappfullt av allsangsmateriale. De kan med andre ord spille en hel konsert bestående av en perlerad med publikumskjenninger. ”Everyday I Love You Less And Less”, ”Ruby”, ”I Predict A Riot”, ”Na Na Na Na Naa”, ”Never Miss A Beat”, ”Everything Is Average Nowadays”, ”Thank You Very Much”, ”Heat Dies Down”, ”Modern Way” og ”Oh My God” blir fyrt av mot et overveldet publikum, ikke nødvendigvis i akkurat den rekkefølgen, men følelsen av å så vidt rekke å trekke pusten før neste ”åh, der er den sangen” gjør det hele til en ganske uklar affære når man tenker tilbake på det dagen etter.
Det virker nesten som om hele salen har fått et hardt anfall av tribunefeber, og sangen fra publikum kan til tider høres ut som den hører hjemme på en hjemmekamp og ikke på konsert. Det hjelper heller ikke annenhver publikummer er Leeds United-supporter. Jeg tror til og med at bassist Simon Rix tryllet fram et Leeds-flagg og hang det over scenekanten på et eller annet tidspunkt.
Alt tatt i betraktning står allikevel det norske publikummet usedvanlig stille. Det som finner sted av aktivitet er vel egentlig Kaiser Chiefs’ forjeneste, som ikke gir seg før de har alle hender i været og hver eneste én syngende med på The Angry Mob, ett av mange høydepunkt. Men som en tysk jente forvirret påpekte etter at det hele var over: ”Jeg fikk jo ikke en gang så mye som et blåmerke..?”
Derfor var det mer enn velfortjent når gjengen ble trampeklappet tilbake på scenen for ekstranummer.
8/10
(Foto: Camilla Ingvaldsen)
