Etter et rask og forsiktig introduksjon blir vi kastet hodestups inn i Bloc Partys umiskjennelige univers med ”One Month Off” fra det nyeste albumet Intimacy. Allerede her kjenner man den spesielle stemningen som har lagt seg over en rimelig fullsatt Sentrum Scene. Der Kaiser Chiefs for litt over en uke siden måtte ta i bruk alle triksene i boka for å få folket opp og i gang, møter Kele Okereke og gjengen en solid vegg av respons fra publikum, og det før de egentlig har begynt.
Når bandet fortsetter med ”Trojan Horse” er det imidlertid ingen tvil om at salen vet hva de jubler for. Bloc Partys musikk bærer hele konserten på en sånn måte at det hele blir ekte, elegant og fullt av klasse – og Keles magnetisme og nærvær på scenen gjør store fakter helt overflødige. Små smil og ansiktsutrykk gjør at man hypnotiseres og suges inn i musikken. Samtidig virker det som om mannen har en veldig ydmyk holdning til det hele, og virkelig setter pris på at folk har kommet for å se på.
Et tidlig høydepunkt kommer med ”Biko” som ser ut til å gjøre fysisk vondt å synge, skal man dømme etter Keles ansiktsutrykk. Det halvveis hviskende refrenget “You’re not doing this alone…” henger igjen igjen lenge etter at siste akkord er spilt og legger nesten litt ærefryktig demper på applausen. ”Banquet” går rett hjem. Og etter en episk versjon av ”Like Eating Glass skulle man tro at vi mer eller mindre hadde nådd toppen. Bloc Party forsvinner også av scenen etter dette, bare for å komme tilbake og ertende spørre om vi er klare for “Part 2”?
Gjett om. Utrolig nok fortsetter siste halvdel av konserten med å øke og øke i intensitet der Bloc Party spiller publikum inn i ekstase med ”Halo”, ”The Prayer”, ”Flux” og, selvfølgelig, ”Helicopter”. Det hele blir akkompagnert av kaldt, klart og brutalt lys som hamrer løs på hjernen sammen med musikken til det hele blir uvirkelig. Og genialt. En stund føles det litt som om Bloc Party leker med naturkreftene.
Det som kanskje imponerer mest av alt er hvordan Kele Okereke, selv om han har hele salen i et jerngrep fra første sang, er så fullstendig tilstede under hele konserten. Han smiler, legger merke til personer i publikum, klemmer gitaren sin, og prøver å fikse dame til produseren sin (”det er han der borte i cowboyhatten”). Vi får i tillegg en aldri så liten cover-versjon av Aha’s ”The Sun Always Shines On TV”, og en spontandans fra trommis Matt Tong, kun iført gul badeshorts.
Når gjengen går av scenen for andre gang insisterer Sentrum Scene høylytt på at “We want more!”. Bloc Party kommer ruslende ut igjen. “More? But we don’t know any more!” protesterer Kele. Men det er jo klart at de gjør. Vi får avslutningen på en fantastisk konsert i form av ”Ares”, og ”This Modern Love” (sukk), før vi sendes ut i Oslonatten, slitne og lykkelige.
9/10
Foto: Camilla Ingvaldsen
Bloc Party spilte:
One Month Off
Trojan Horse
Hunting For Witches
Positive Tention
Talons
Biko
Song For Clay
Banquet
Letter To My Son
Two More Years
Uniform
So Here We Are
Like Eating Glass
Halo
The Prayer
Flux
Helicopter
Ares
This Modern Love
