Flittige leser av musikknyheter har kanskje lagt merke til at sist gang Dungen ble omtalt i liveformat her på nettsidene (storåsfestivalen) så ble det nesten total slakt. Takket være lydproblemer blant annet. Gårsdagens konsert i Bergen kunne fort havnet i samme kategori, men heldigvis forsvant lydproblemene like fort som de kom.
Dungen, som har fått unisont skryt for sin siste plate 4, hadde fått æren av å starte ballet under svenskfesten på Verftet. Dessverre fikk lyden større fokus enn bandet i begynnelsen. Vokalen forsvant, var uklar og druknet litt her og der. Bandet fikk heller ikke alt til å stemme, og selv festivalhymnen Festival ble aldri noen fulltreffer. Det var lett å forstå frustrasjonene som må ha vært under fjorårets Storåsfestival, for Dungen litt ute på tynn is kombinert med lydproblemer er ikke mye å rope hurra for. Men så tar Gustav Ejstes fram tverfløyten sin, bassen brommer deilig for første gang og Mine damer och fasaner er i gang. Og etter det er det ingen vei tilbake.
Dungen mikset mellom gamle og nye sanger, mellom nesten allsang og god gammeldags 70 talls psykedelia. Publikum responderte naturlig nok best på gamle slagere som Panda og Ta det lungt. Spesielt fremførelsen av sistnevnte var en grandios oppvisning i spilleglede og energi, hvor det ble hylt ut både fra scenekanten og blant tilhørere. Gustav Ejstes & co var i perlehumør og en etter en bad de pent om å få lov til å flytte til Bergen. Ja det er sedvanlig smiger, men det virket iallefall ekte! Siste del av konserten var en real oppvisning fra svenskene, som understreket at de ikke bare er å regne med på plate, men også fra en konsertscene om lyden er på deres side. Og hva passer vel bedre på en torsdagskveld enn å avslutte med Fredag. Her dras psykedeliaen inn for alvor, og den jammes ut i et herlig kaos av dans og energisk humør. Overbevisende. Gled dere Stavanger og Oslo!
8/10
THE SOUNDTRACK OF OUR LIVES
Det skal ikke legges skjul på at jeg personlig har et sterkere forhold til Dungen, enn til landsmennene i TSOOL. Mye av grunnen er vel at TSOOL sin siste plate Communion ikke helt har falt i smak. Men som liveband er de kjent for å prestere og derfor var det ikke veldig rart at Verftet var fullt opp med mange forventingsfulle og spente publikummere.
TSOOL dundret igang med første låten fra Communion, Babel On. Ebbot Lundberg ikledd sin sedvanlige kjortel trasker ut som en litt overvektig jesusfigur og tar umiddelbart kontroll på sine tilhørere. Det er tøft, hardt og tungt. Men Ebbe & co greier ikke helt å følge opp. Det blir i perioder litt uengasjerende og litt vanskelig å føle seg truffet. Bandet er sinnsykt dyktige og Ebbe gjør det han er god til. Allikevel greier jeg ikke unnlate å føle at det er litt mye rutine og litt lite impulsivitet i det som leveres fra scenen. Heldigvis endrer det seg når Second life replay blir klimpret i gang. Ebbe synger sårt og den akustiske gitaren støtter under det såre budskapet. Bandet bygger seg musikalsk oppover og sangen eksploderer i en fanastisk kombinasjon av desperat vokal og drivende musikalsk komposisjon. Herfra og ut burde bare gå en vei, og det var oppover. Dessverre så dreper bandet sitt eget momentum og drar seg ned igjen mot det slappe og uengasjerende.
Det ble aldri helt fullklaff for TSOOL. Men det skal ikke stikkes under en stol at det tok seg krafig opp mot slutten med blant annet Sister Surround. Da er de igjen oppe på det nivået de kan på sitt beste. Bandet låter sinnsykt bra og Ebbe følger opp. Det er bare synd at TSOOL ikke greide å holde det nivået hele konserten.
7/10
