Det er en rimelig upraktisk stinn brakke som mottar Susanne Sundfør denne kvelden, og singer-songwriteren fra Haugesund virker direkte beklemt av den intime konsertscenen, med de nærmeste publikummere en snau meter fra pianokanten. Det er ikke stor ”entertainerverdi” hos Sundfør, der hun lavmælt og beskjedent hvisker ut noen korte introduksjoner mellom låtene, men akk så vakkert og sjelfullt hun synger. Med en titt rundt i lokalet er det åpanbart at Sundfør treffer sitt publikum rett i hjertet, for å si det banalt, der de står lett svaiende, mange med hodene lent mot hverandre med våte blikk vendt mot Sundfør ved pianoet. Mange tenker nok, hvor får hun denne smerten fra, denne lidenskapelige tristessen, som hun så dyktig fremfører, denne relativt unge dama fra Vestlandet? Hvem kan ha såret henne så dypt? Eller er hun bare ekstremt melankolsk, i tillegg til musikalsk, anlagt?

Susanne Sundfør har en stemmeprakt, en musikalitet og en nerve, som rett og slett gjør henne til en foregangskvinne for norske (jeg drister meg ikke til å si kvinnelige) artister i Norge og i mange andre land for øvrig. Dette er ikke bare ”bra for å være norsk”, dette er sinnsykt bra, virkelig en ung artist av internasjonal klasse, hvis hun da kan leve opp til og levere flere låter av kaliberet til Walls, en av norsk musikks vakreste og inderligste popperler noen sinne, i denne anmelders ringe oppfatning.

Sundfør serverer en del nytt denne kvelden, for de hithungrige tilhengerne av debutplata, kanskje fór mye, men Sundførs hovedhit Walls, samt et lite knippe kjære gjengangere fra debutplata, Dear John vlant andre, fremføres til stor glede for en henført fanskare. Og de nye låtene er gode også, det lover virkelig godt for neste utgivelse, i følge usikre kilder i lokalet, ventet til høsten.

8/10