Karin Drejer eier publikum på en besynderlig frakoblet måte – hun står rolig og aktivitetsløs bak mikrofonen, og de små bevegelsene hun gjør er bortimot umulig å få øye på da hele konserten er preget av et uhyggelig, men herlig mørke. Men under låta When I grow up er det nok lys bak Karin til at vi kan skimte armene hennes som hever seg utover mot siden, og hele Apollo eksploderer i ekstatisk jubel og klapp når hun vifter med fingrene. Jeg har aldri sett noen ha en slik kontakt med publikum.

Gjennomførte lysshow er noe Karin allerede er kjent for fra The Knife, og i likhet med The Knife er det Andreas Nilsson som er lysmester. Hovedkomponentene i lysshowet til Fever Ray er lasere og en rekke stuelamper rundt på scenen. Laserne skyter ut i teltet og fyller det med et titalls definerte stråler – man får nesten lyst til å gripe tak i de eller legge seg som om det var en hengekøye. Lyset virker nøkternt, og kan vel også beskrives som å ligne noe organisk som var noe Nilsson fortalte han forsøkte å få til.

Låtvalgmessig er det ikke så mye å si med ett album i diskografien - uten at det har noe negativt utslag på konserten. En kul versjon av Nick Cave & The Bad Seeds’ Stranger Than Kindness var et godt valg av coverlåt.

Denne timen med uhyggelig kosestund i Apollo var definitvt et personlig høydepunkt på Arvikafestivalen.

9/10



Alle foto av Jørgen Sollien