Fra et stappfult område under DeLillos hadde flere hundre valgt å gå før Echo & the Bunnymen skulle på scenen. Det får meg til å stille spørsmålet: ”Hvor sære er det mulig å være, her får dere festival for 99 kroner, og dere går? Hvilke legender skal til for at dere ikke går?”. Svaret på det spørsmålet fikk vi nok ikke i kveld. Stemningen blant de fremmøtte møter bandets holdninger på en god måte. Her oser det av ønsket om å være ung og viril. Det er et mørke, selv i solskinn. E & TB åpnet døren for mange til det mørke følelsesliv da de var store på 80-tallet. De viste at det var mulig å omsette mørke følelser, gråte litt og nynne på samme tid.

Melodiene i musikken til E & TB vil ikke klistre seg til minnet, men måten det leveres på av vokalist Ian McCulloch gjør det hele blir mye tøffere. The Killing Moon og The Cutter leveres som spretne, men lavmælte eksempler på storhet. E & TB har mulig sin store nemesis i U2, og sparker klart i deres retning når de leverer en episk versjon av Stormy Weather. Det er synd at enda flere velger å forlate området, for over halvveis i konserten kommer høydepunktene. Selvtilliten blant de vel voksne karene på scenen vokser, og publikum begynner å innse at de står foran et bra band. For oss yngre, en god opplevelse å se storhetene fra den tiden man tok seg god tid i studio, men ikke på noen måte et band du må se.

7/10