Når de første tonene av Where You go I go Too spilles satt de fleste tilhørerne støpt fast i gressplenen, med rødvin i hånden. Et lite knippe personer hadde våget seg forrest og prøvde seg på noen dansesteg. Det var da jeg bestemte at det ikke var publikum det skulle legges vekt på når du ser Lindstrøm, det handler om å lukke øynene, nyte musikken for så å åpne øynene og danse. Fra sist Lindstrøm opptrede live (han gjør veldig få konserter) har han produsert mye nytt materiale. Både med Prins Thomas og som solo-artist. Mye av dette ble mikset nydelig inn i kjent materiale. Fusjonen var fullkommen, og kvaliteten på hva som leveres fra scenen var meget høy. Når Grand Ideas tweakes inn, skulle man nesten ønske man var i det ytre rom. Helt til man igjen husker at man sitter sammen med en gjeng nesten uinteresserte publikummere. Det nye materialet som Lindstrøm presenterer oss virker å holde samme nivået som siste skive. Det er den samme flyten av lange låter som bygger seg opp mot et klimaks. Så mye som jeg er en voldsom Lindstrøm-fan må jeg ta meg selv i nakken for ikke å lage gudebilder av Lindstrøm. Kvaliteten på materialet som leveres var ypperlig. Dessverre fungerer Lindstrøm mindre bra under åpen himmel. Dette er musikk som trenger et tak over hodet for å fange publikum. Underholdningsverdien for de mer moderate tilhengere av spacedisco, var nok dessverre lavt. Tatt i betraktning at antallet konserter Lindstrøm gjør på et år kan telles på en hånd, ble publikum levert enn gave de ikke ville ta imot. For alle som har muligheten til å se Lindstrøm innendørs, ta muligheten.
7/10
Foto: Camilla Mathilde Ingvaldsen
