Art Brut leverte et meget sterkt album i Art Brut vs Satan denne sommeren. Fra tidligere har de et solid rykte på seg om å være særdeles energiske på scenen. Art Brut fyrer fra start, og det hoppes, danses og smelles med alt av utstyr på scenen, og teknikeren får en intervalløkt med å sette ting på plass. Den første sangen handler ironisk nok om vinter, noe vokalist Eddie Argos påpeker. Før han slår av en spøk om at resten av settet alle sammen handler om sommer eller ”the summertime”. Videre får vi levert Summer Job, med en vokal som dessverre er litt for lav til at allsang-refrengene forsvinner. På slutten av låten skytes det inn ”…In the summertime” i teksten. Til latter fra bandet på scenen.

Art Brut er en humoristisk gjeng. Mye av musikken er bygget på spilleglede, og sarkasme ovenfor andre band og deres tekster. Etter hvert presenteres Modern Art (in the summertime), og i det alle tror sangen går mot slutten ler Eddie Argos og viser hvorfor du alltid skal følge med når du er i nærheten av Art Brut. Plutselig befinner Argos seg 10 meter fra scenen, midt ute blant publikum, mens bandet backer han med å jamme. Argos klarer å skremme enkelte publikummere som ikke følger med, før han byr opp til dans. En improvisasjon av en sang/fortelling leveres midt ute blant alle menneskene. Til stor glede for de fremmøtte. Etter 4 minutter ute blant publikum er det nok, og Argos er oppe på scenen. Hans høflighet hvor han spør bandet om de er klare før hver låt virker mer som et slag mot band som ikke er synkroniserte. For litt senere i settet for vi Slap Dash for No Cash (in the summertime), en låt som ikke var på setlisten. Spøken med at alle sangene handler om sommer fortsetter gjennom hele settet, og vi får presentert noe modifiserte tekster. Dette kunne falt begge veier, men med utstrålingen fra bandet på scenen, bidrar det absolutt til et pluss.

Gitarist Jasper ”Jeff” Future står for mye av underholdningen. Han befinner seg høyt og lavt, og har flere ansiktsuttrykk enn en klovn. Han leverer også noen fine, men korte gitarsoloer som setter en spiss på musikken. Høydepunktene er mange, og allsangen under DC Comics and Chocolate Milkshake (in the summertime) og Alcoholics Unanimous vil bli husket. Videre viser Art Brut hvor lite respekt de har for ”de store” innen dagens gitarrock. ”Are we Human, are we dancer. My Sex is on Fire. What does it mean?” spør Eddie Argos publikum. Et lite slag i ansiktet til bandene med fengende tekster, men nødvendigvis ikke så logisk innhold. Mot slutten får vi The Passenger. Den humoristiske interaksjonen mellom Argos og publikum fortsetter. Før Art Brut setter i gang forteller Argos om hvordan han alltid var fan av Iggy Pop sin The Passenger fordi han trodde sangen handlet om å ta bussen. Da han forstod at Iggy sin sang handlet om å ta heroin i baksetet på en limousine, lagde Argos sin egen The Passenger. En sang som bokstavelig talt handler om å ta bussen.

Dette var helt klart den konserten folk ikke hadde forventninger til, men som overrasket mange. Art Brut hadde muligheten til å kapre fjellet for alvor, men den lave vokalen tok til tider vekk viktige momenter.

8/10

Foto: Camilla Mathilde Ingvaldsen