Med For Emma, Forever Ago i 2007 satte Bon Iver en ny standard for plater om hjertesorg og mørk desperasjon, skal vi tro de rosende anmeldelsene fra den gang. På en solfyllt ettermiddag i middelalderparken kan det argumenteres at et band som Bon Iver, kanskje virker malplassert med sin tunge melankoli, men både band og publikum så ut til å kose seg under den stemningsfulle konserten på Enga.

Justin Vernon, bandleder og vokalist, er usedvanlig uflidd og ligner mest en uteligger, noe som ikke lenger er særlig oppsiktsvekkende i en tid da viltvoksende skjegg og hår og relativt lempfeldig forhold til antrekk igjen virker å være nært knyttet til ens evner til å lage dypsindig og meningsfull musikk. Bandet ser litt ut som om to bomser, en teologstudent og en tenåring har dannet et band, men man skal visst ikke skue hunden på hårene.

Det er også en uvanlig bruk og fordeling av instumenter innenfor Bon Iver. Av de fire på scenen, spiller opptil tre på trommer samtidig, noen ganger med gitar på fanget samtidig. Det låter riktig så fint med Bon Ivers støyende gitarer, massive feedback, vakre harmonier og inderlige hjertesorg denne onsdagen på Øya. Under introene til både ”For Emma, Forever Ago”, ”Skinny Love” og ”The Wolves” er gjenkjenningsfaktoren høy blant publikum som responderer med unison jubling, fornøyde nikk og brede smil.

7/10

Foto: Fotograf Steffen Rikenberg