Datarock! Visstnok et av Norges beste liveband - noe jeg fram til dags dato ikke har kunnet ha noen formening om, fordi jeg utrolig nok aldri har hatt sjansen til å komme meg på konsert med de hoppende rødkledde. I går kveld var dermed kvelden da jeg skulle innvies i hvordan det føles å oppleve Sirkus Datarock på armlengdes avstand.

Og ja, dette er de kuleste gutta i byen. Ja, de har de største solbrillene, de rødeste joggedressene, og er flinkest av alle til å hoppe opp og ned. Så alt var egentlig som forventet da Datarock kom turnende ut på scenen og så ut til å ha planer om å smelle konserten og Noregsturn rett i 5. gir. Allikevel, er det ikke smart å spare litt på kruttet? De kan jo umulig ha nok å gå på etter dette, tenkte jeg. Hvor hyperaktiv går det egentlig an å være?


Lite ante jeg om at åpningslåtene Give It Up og True Stories fra albumet Red bare var en liten oppvarmingsrunde. ”Ojojoj, så mye folk det er her” roper Fredrik Saroea begeistret på klingende bergensk. ”Også på en mandag!”. Da skal vi jammen få danse blir det lovet, og Dance følger tett på for å understreke oppfordringen. Allerede på tredje låt er det mer liv i både band og publikum enn det sannsynligvis har vært på siste nummer av enhver annen konsert Rockefeller har sett det siste halve året.

Nightflight To Uranus og Sex Me Up er gamle slagere som lager god stemning, og Ketil Mosnes har plutselig dratt fram en saksofon som jeg ikke aner om er et fast innslag i Datarock, men som han i hvert fall trakterer med den største entusiasme – komplett med splitthopp.

Princess høres litt ugjenkjennelig ut der den drukner i altfor mye bass, men den nye Amarillion veier opp med å være en fin og nesten trist stå-litt-stille-sang. Det er derimot ikke The Pretender som akkurat har blitt sluppet som singel, med tilhørende musikkvideo, og som så absolutt går an å danse til. Nå blir det så varmt på scenen at Saroea ser seg nødt til å ta av seg på overkroppen, noe som gir mening da bassriffet til FaFaFa setter i gang, og publikum går fullstendig bananas. Det var sikkert like greit at den jakka forsvant, for Saroea setter straks i gang med å klatre opp på og hoppe ned fra basstromma før han forsvinner fra scenen, for deretter å komme seilende gjennom mengden på skuldrene til en medhjelper i joggedress. Når han er trygt tilbake oppe på scenen blir Computer Camp Love gjennomført i ekte Grease-style, med Saroea som Danny og resten av bandet som beundrende jentegjeng. Under I Used To Dance With My Daddy stuper Ketil Mosnes ut i publikum, kun bevæpnet med en tamburin, og leder an i ringdans på gulvet.

Egentlig er konserten ferdig nå, men Datarock er ikke særlig vonde å be om å komme tilbake på scenen igjen. Helt over seg av glede over hvor gøy det er å spille for oslofolk, ”og så på en mandag da dere!”, fortsetter de showet med Bulldozer, Molly, en ode til Molly Ringwald, Ugly Primadonna der alle måtte danse ”Datarockdansen”, og til sist den etter hvert så tradisjonsrike Time Of My Life fra Dirty Dancing, dedikert til nylig avdøde Patrick Swayze. Alt ispedd et bredt utvalg av crowdsurfing, gjøgling og ellevill dansing.

Datarock er 100% show. Elsk det eller hat det, jeg for min del investerer i rød joggedress.

9/10

Foto:
Camilla Mathilde Ingvaldsen/Musikknyheter.no

Datarock spilte:
Give It Up
True Stories
Dance
Nightflight To Uranus
Sex Me Up
Princess
Amarillion
The Pretender
Back In The Seventies
FaFaFa
Computer Camp Love
I Used To Dance With My Daddy
Bulldozer
Molly
Ugly Primadonna
Time of My Life