Først ut var I Was a King, et band som har markert seg på diverse av sommerens festivaler, samt fått internasjonalt anerkjennelse.
Frontfigur Frode Strømstad blir karakterisert som en solid låtskriver som skaper fengende og melodiøs pop. Dette preger hele settet deres, og at bandet har blitt sammenlignet med Teenage Fanclub er lite overraskende. Det er nettopp disse lettstemte og milde melodiene som ligger til grunn for konserten deres, i tillegg til et solid bakteppe av rytmegitar – vel fremført og backet opp av Harrys Gym-vokalist Anne Lise Frøkedal. Hennes sikre koringer og fyldige gitarspill skaper helhet hos I Was a King og tilfører det som mangler for å skille seg ut som popband.
Vi får høre radiohiten Norman Bleik før bandet takker for seg. Helhetlig er det ikke mye spennende å si om konserten. Låtene har en tendens til å ikke skille seg spesielt fra hverandre, selv om helhetsinntrykket forsåvidt er godt og musikken definitivt er på et høyt nivå. Den store energien og spillegleden blekner desverre litt i det noe monotone uttrykket.
Neste punkt på programmet er elektronika-duoen Bygdin – to karer bedre kjent fra det internasjonale suksessbandet 120 Days. Schrøder og Ovesen stiller seg bak en formasjon av høstløv og det hele fungerer som en noe apatisk pauseunderholdning. Mange nikkende hoder står spredt rundt i salen, men de aller fleste benytter sjansen til å kjøpe seg en øl og slå av en prat. Det blir en anelse malplassert mellom to fysisk spillende band når et innadvendt dj-set plutselig overtar showet, men Bygdin ser ut til å holde på noen blikk tross sin lysskyhet og bygger opp stemningen fram til kveldens siste band.
Harrys Gym entrer scenen, Frøkedal har skiftet fra sort skjorte til hvit rysje-bluse og tatt på seg frontfigur-imaget. Lyssettinga er isblå, og trekker oss inn i bandets atmosfæriske univers. Med utpreget synth og tunge trommer kan tankene gå til dagens shoegaze-sjanger, og det vibrerende lyset går i ett med musikken. Frøkedals klokkeklare, energiske og følsomme vokal skjærer gjennom det komplekse lydbildet og fyller Rockefeller med interessant duellering mellom akustisk og elektronisk melodiskapning.
Harrys Gym ser ut til å male salen i fiolett lys og iskalde toner og gir oss kalde gys i musikalsk form. Det er mye man kan sammenligne Harrys Gym med, og det interessante er at dette er musikk som kan fenge mange samtidig som den er innadvendt og nesten smal. Tankene går til The Knife, Blonde Redhead og Chairlift – allikevel klarer Harrys Gym å skape stemningsmusikk av den sjeldne typen. Kvelden er reddet i det bandet spiller Brother, en låt med umiddelbare hit-egenskaper.
6/10
Foto: Catharina Sletner
Harrys Gym på Myspace
Harrys Gym på Myspace
Bygdin på Myspace
Hype City Recordings
