Etter bassist Johan Wohlerts exit fra gruppen for noen år siden består Mew nå kun av tre faste medlemmer, men live supplerer de med en bassist og en tangentmann. Mew er aktuelle med sin fjerde skive No More Stories som kom ut tidligere i høst og har høstet jevnt over gode kritikker.
Jubelen står i taket da Mew entret scenen og allerede i åpningsminuttene er deres velregisserte sceneshow en viktig faktor. Mew er et meget stillestående band på scenen men bak på det store lerret utspiller det seg vakre scener med kortfilmer og animasjoner som vokalist Bjerre stort sett står bak.
Vi får et par låter fra deres siste utspill der nok Introducing Palace Players er den som utmerker seg mest i åpningen. Men danskene har en vannvittig rekke godlåter som strømmer ut fra scenen midtveis i konserten. Vi får The Zookeeper’s Boy fra And The Glass Handed Kites fra 2005 før både Am I Wry? No og 156 fra deres gjennombruddsplate Frengers kommer som perler på en snor. Det låter stort og mektig og Jonas Bjerres englestemme ligger vakkert fremme i lydbildet.
Eight Flew Over, One Was Destroyed leveres videre med prakt før årets Repeaterbeater rister tak i publikum igjen. Bassen blir til tider for fremtredende i lydbildet og fjerner noe av dynamikken i Mews musikk, men dette varer heldigvis ikke lenge.
Snow Brigade låter pent og på lerretet i bakgrunnen beveger vi oss gjennom snødekte landskap før gruppen forlater scenen til øredøvende jubel. Men til slutt får vi den obligatoriske Mew-avslutningen med mektige Comforting Sounds som starter rolig med kun gitar og Jonas Bjerres stemme før resten av gruppen kommer ut og drar i gang den pompøse avslutningen på låten med nydelige animasjoner på lerretet.
Mew har funnet sin suksessformel på scenen og har også nok gode låter til å komme seg gjennom det drøye 90 minutter lange showet uten at det blir kjedelig. Lys og animasjoner er nøye regissert og gir showet en ny dimensjon som kler gruppens musikk.
8/10
Foto: Tord Litleskare
Mew på MySpace
