Jean-Benoît Dunckel ser riktig raff ut bak synthene sine, ikledd hvite slengbukser med press, matchende sko og slips, som står i kontrast til hans sorte skjorte. En kombinasjon som tåler tidens tann, omtrent som en stor del av Air sine låter. Og med et publikum på den ærverdige siden av 30-tallet, blir dette på et vis en kveld i melodimimringens navn.

Showet åpner med jubel fra den nesten fullpakkede salen når Dunckel og den mer avslappet antrukne Nicolas Godin entrer scenen med en lydløs hilsen, og sparker i gang med nylåta Do The Joy. Dunckel bruker litt tid på å få dreisen på samspillet mellom synth og synging og bommer et par ganger på mikrofonen, før det hele retter seg opp og forvandles til en bejublet åpning. Et beskjedent “merci beaucoup” rekker å unnslippe fra sort-hvitt-Dunckel før åpningstonene på Love, den også fra sistealbumet Love 2, utløser ytterligere jubel fra publikum.

So Light Is Her Footfall blir derimot mest som en hvilelåt å regne for de oppmøtte, før de første strofene av Moon Safari-låta Remember sprer seg fra scenen. Og det synes som at minner er det som vekkes i forsamlingen, manifestert i smilende fjes, anerkjennende nikkende hoder, jubel og plystring, til tross for at låta kommer i en modifisert versjon. Turen nedover melodiminnenes aveny fortsetter, med go’låter som Cherry Blossom Girl og Venus (fra Talkie Walkie), som begge vekker stor begeistring hos både tredve-og-noe-åringene og de som er hakket yngre eller eldre i salen. Dunckel og Godin har forståelig nok lekt seg litt med disse gamle slagerne, men kreativiteten klusser innimellom til den deilige digge-med-til-låt-man-kan-følelsen.

Likevel gjør duoen flere svært vellykkede stopp i Moon Safari-landskapet, og de tar dessuten en u-sving inn og ut av The Virgin Suicides. Men med diverse utrolige låter å velge mellom herfra blir svippturen innom film-soundtracket skuffende. Her kunne for eksempel Playground Love ha erstattet Love 2-låta Heaven’s Light, som preges av buldrende bass, svak vokal og et lettere uinteressert publikum. Og heri ligger konsertens svakhet: Sceneshowet er svært lite spennende - effektene begrenser seg til litt røyk og farget lys. Ellers er en trearmet sølvlysestake med sorte lys, som man forgjeves venter på skal bli tent, det mest interessante innslaget. Et såpass sløvt show kombinert med Air-guttas introverte holdning og fraværende scenesprell skaper en viss distanse til publikum og klarer dårlig oppgaven med å holde dem fjetret i over en time. Når låtene blir for kjedelige eller av for ny dato, faller folk litt av, og man synes med ett at Dunckels slengbukser er et usannsynlig spennende element.

Men la oss ikke felle en for hard dom. Godin imponerer med prominent plystring på Alpha Beta Gaga, og sender dessuten morsomme beskjeder ut i salen via sin robotstemme-mikrofon. Moro! Og dette er altså melodimimringens kveld. Den overstadige hyllesten som Kelly Watch The Stars mottar (det blir nesten tilløp til dans), med heftig hodenikking og ivrige, synkroniserte armbevegelser, skyver de mer blodfattige partiene av konserten langt bak i hodet. Ikke minst når Godin avslutter med et robotisert “thank you very much” til samme melodi, før bandet forlater scenen og Sentrum Scene nesten smuldrer opp under kraften fra trampeklappen og plystringens skjærende toner.

De skinnende grønne trærne langs melodiminnenes aveny slutter imidlertid ikke her. Sammen med sin tilbaketrukne trommis entrer Air scenen atter, med smil og vink og slengkyss. Duoen har visst blitt myket opp av den kjærlige energien som strømmer rolig fra salen, og Godin annonserer Alone In Kyoto på fransk manér, noe som blir en vakker og kort affære. I retrospektiv er det på en måte nå konserten begynner, i hvert fall hvis man støtter Big Bang-teorien: Med én hånd på hver synth, et avslappet smil og en breibeint posisjon synger tidløse sort-hvitt-Dunckel Sexy Boy og sender salen lykkelig jublende tilbake til 1998. Og trærne fra dette forgangne tiår skinner enda sterkere når Air går i lufta med et lysshow av regnende lynglimt, en bølge av begeistret bevegelse i publikum og en stigende jubel mens La Femme D’argent melder sin tilbakekomst fra nittitallet og utbroderes til det berusende psykedeliske.

Dette kunne som nevnt vært begynnelsen på konserten, for etterpå kunne man nesten like gjerne ha gått hjem. Ikke fordi resten av konserten var dårlig, men fordi avslutningen alene var verdt de fire hundre kronene. Alt begynte med et bang, altså. Eller, kanskje ikke. Det er jo noe som heter “to go out with a bang” også.

8/10


Foto: Krister Sørbø

Air på Myspace
Air sin hjemmeside