I tillegg har tabloidene i inn- og utland flommet over av lite hyggelige bilder av en kaldsvettende og alt annet en kjernesunn, rusavhengig Doherty på kanten av stupet, så å si. I det siste hadde imidlertid hero-Pete, i følge diverse kilder, skjerpet seg og turnerte solo mer eller mindre nykter - i alle fall uten de hardeste stoffene -som han selv skal ha uttalt.
På Rockefeller tirsdag kveld er skepsisen derfor stor til om skandalerockeren i det hele tatt stiller på scenen, selv om ryktene sier at mannen er gjennom tollen og trygt framme i Oslo. Etter noe venting, i godt selskap med en særdeles kul playlist, kommer kveldens oppvarmere på scenen, et pussig tospann, som vræler ut to litt artige låter om gud vet hva, men som høster en avmålt applaus. Så blir publikum igjen overlatt til ølpimping, tre-fire gitarstemminger og den fortsatt vellykkede spillelista, før Pete(r) omsider dingler seg inn på scenen og starter showet, ikke et øyeblikk for tidlig kan man si.
Til skeptikernes store overraskelse er det ikke tabloid-Pete som står framfor dem, men en oppglødd og opplagt artist, kanskje ikke helt finstemt i sitt samspill med makkern på scenen, men med tilstedeværelse, publikumstekke og sjarm i rikt monn. Hva den tidligere nevnte gitarstemminga var godt for er dog stadig et mysterium, der Pete og hans kumpan klimprer på sine halvsure gitarer, mens Doherty belevent og cocky dingler rundt mikken med sin særegne, litt hengslete kropp.
Stemmen til Doherty er som ingen annens, egentlig, skeiv og vinglete, sliten og hes. Og jenteklynga foran scenen hyler og kan ikke få nok. Det er særlig de gamle Libertineslåtene , men også noen fra Babyshambles-perioden som slår an og skaper den helt store euforien blant publikum denne kvelden. Can’t stand me now og debutsingelen What a waster fra Libertines, Delivery og There She Goes fra Babyshambles kan nevnes av låter der stemninga var riktig så god. Av solo-Pete er Last Of The English Roses verdt å nevne som særlig trivelig.
Mellom låtene er Pete og hans scenekamerat veldig så folkelige, der de deler sigaretter, skjerf og hatter med sitt publikum, mens de to musikere deler en flaske brun sprit og klimprer seg uvørent gjennom reportoiret. For det er alt annet enn tight dette her – noen av gitarpartiene går regelrett i stampe og en av låtene må startes flere ganger før den sitter. Godvilja er dog virkelig på plass i publikum og gjør denne konserten til en nikoselig affære og en real oppreisning for Doherty. Konserten kunne dog vært en halvtime kortere, med mindre rom mellom godlåtene og færre ikke riktig velspilte gitarpartier. I fare for å parafrasere svenske anmeldere i forkant av Dohertys norgesbesøk, må det sies at Pete Doherty med denne konserten har vist at hans tekster og melodiers kvalitet overskygger hans mange skandaleoverskrifter.
Foto: Andreas Harvik
