Rundt kl 21:00 kom supporten Espen Jørgensen på scenen. En enslig fyr med kassegitar som skulle underholde et forventningsfullt Ulver-publikum. Akkurat det høres muligens litt stusselig ut, men det var overhodet ikke noe stusselig med Espens framføring av orginale hjemmelagde låter. Voldsom dynamikk, innlevelse og ikke minst en særdeles orginal måte å traktere gitaren på. Litt delay-effekter og annet snadder gjorde at publikum ga samlet god respons og denne halvtimen gikk forrykende fort unna. Jeg ser gjerne Espen Jørgensen igjen, særlig hvis han skraper sammen en stødig rytmeseksjon. Da kan det varieres enda mer.
Ulver kom på scenen ca kl 22:00. Et mørkt og melankolsk uttrykk bredte seg ut over det klappende, men tydelig alvorsbetonte publikumet. Stemmen til vokalist Kristoffer Rygg la seg utover i lokalet og vi var i gang. Et spennende lydbilde med mye laptoper, (pumpe?)orgel, vekselvis gitar og bass, (samme fyr) og analoge trommer. Jeg er, for ikke å si var, ikke så fan at jeg kan repetere settlista, men flere i publikum lot til å gjenkjenne mesteparten av låtene. Responsen etter hver låt var genuin og overbevisende. De toucha innom usedvanlig mange sjangere, men samtidig var det en tjukk blodrød tråd gjennom hele forestillingen.
Det visuelle utgjorde den store forskjellen. Programmerte filmer som gikk på lerretet på bakveggen var til tider av hypnotiserende art. Alt fra langdryge landskapsbilder, dyr i vill jakt, symboler og klipp fra undergrunnsfilmer til stupekonkurranse i svart-hvitt og et inn-zooma øye som beskuet tilskuerne. Rett og slett henrivende. Med unntak av et par litt småkjedelige låter var også settlista kanon. Hvis jeg sa at Espen Jørgensen var voldsomt dynamisk må Ulver karakteriseres som bombastisk dynamisk. Alt fra det helt nede, hvor du kunne høre sidemannen puste, til vanvittige høydepunkter med fulle sample-blåserekker og haugevis med rytme og støy.
Et profesjonelt band jeg ikke har noen problemer med å skjønne at kan fylle Parkteatret en mandag i februar. Etter en særs stemningsfull avslutningslåt annonserte Kristoffer at det ikke kom noe ekstranr. Publikum prøvde, men det ga seg fort da han fortsatte med at vi kunne møtes om en ukes tid, da det var ca så lang tid de brukte på å programmere en film til.. Da var det liksom ikke noe å si noe på. Ulverytterns Kamp ble forespurt fra publikum, med den kontrabeskjeden at den var fra -93, og at det var alt for tidlig. Uten ekstranr etterlot Ulver sitt publikum med en kraftig følelse av å ville ha mer. Akkurat slik det skal gjøres. Spiller de i Oslo igjen er jeg der, og det burde faen meg du også være.
Ulver
