For det er først når den svenske søsterduoen Klara og Johanna Söderberg entrer scenen, fulgt av en rødskjeggete trommis, at publikum endelig slutter med sin muntre skratting og skravling. Iført matchende søttitalls-tunikaer, brune boots og bustete hår åpner de konserten med Sailor Song, fra debutalbumet The Big Black & The Blue. Publikum jubler, Klaras klokkerøst sprer seg gjennom salen og Johanna klimprer kjærlig på sin håndharpe: Med lukkede øyne og et lite smil spiller hun på den, nesten som den skulle vært en kattunge eller et annet nusselig dyrenurk.
Andrelåta er den nydelige Hard Believer, som søstrene fremfører i vakkert samspill. Johanna trykker fram magiske lyder på sitt røde keyboard mens Klara følger opp på klingende kassegitar. I dette tilfellet blir bandets nyanskaffede trommeslager dessverre for dominerende; på plate er låta rørende nettopp på grunn av sin nedstrippede karakter - på Parkteatret blir den en smule for prangende og popete.
Likevel, akkurat dét er jo et av poengene med å se et band live, da. Å bli vitne til ukjente versjoner eller uventede situasjoner. Som når Johanna feilberegner og begynner å klimpre på harpen i utide, fulgt av en unnskyldende gest og munter latter fra publikum. Eller når hun setter i gang å nynne for tidlig på en annen låt, slik at trommisen stemmer i med litt sympatinynning. Eller når søstrene bestemmer seg for å fremføre Ghost Town uten mikrofoner, helt ytterst på scenekanten, en halvmeter fra de ivrigste oppmøtte. Stemmene deres er alene i lokalet; publikum er så stille, så stille. Dette er kveldens første virkelig fortryllende øyeblikk, fylt av mot, nakenhet og ekthet, for å pøse på med klisjeer. Men store øyeblikk er som oftest klisjéfylte.
Men First Aid Kit har hatt de oppmøtte i sine hule hender lenge før dette øyeblikket. For de to ungjentene er nesten skremmende sjarmerende. Hadde de vært hemmelige agenter i en James Bond-film fra 1970-tallet, ville de forårsaket mye trøbbel. Både Klara og Johanna er utadvendte, avslappede og interesserte i publikum, og de skaper liv og latter i salen. De tuller med hverandre og spøker med konsertgjengerne - som er mye mer nærværende nå enn på starten av kvelden.
På blant annet Heavy Storm viser trommisen, som mye av tiden sitter som et uvirksomt (dog ivrig) midtpunkt på scenen, at han faktisk har noe der å gjøre. Låta begynner vakkert og stille, kun båret av Klaras klangfulle, klagende stemme og store kassegitar. Men når Johannas dypere røst og de jazzete trommerytmene hekter seg på, blir låta med ett fengende og groovy, før trommisen trekker seg tilbake og lar de to søstrene avslutte låta med et nydelig, nakent vokalparti.
Trioen utfyller hverandre flott også på Winter Is All Over You, der avslutningen heller over mot det ubehagelige. De to søstrenes stemmer samkjøres og stiger og synker med intens styrke, nesten skingrende mot trommeslagerens nærmest aggressive hamring. Det samme gjelder på I Met Up With The King, som jentene proklamerer er deres siste låt, til et flerstemt “neeeeiii!” fra salen.
- Eller ikke… Det er jo dere som bestemmer egentlig, kommer det fra Klara, før de legger i vei med låta og Johanna gjemmer seg i sitt bølgete hår og danser bak keyboardet. Den relativt rolige sangen glir umerkelig over i et mer fengende parti, med stramt trommespill, ivrig gitartraktering fra en oppglødd Klara - og Johanna som avslutter med å spille med hodet frem og tilbake over keyboardet. Scenen er fylt av spilleglede, salen av seer- og lytterglede, før scenen blir forlatt til sprakende jubel. Herlig!
Naturligvis kommer jentene tilbake, men bare for å hente vesken som Klara har glemt. Neida, hun vurderer bare å prøve seg som stand-up-komiker, spøker hun. Etter en rekke vellykkede vitser i løpet av kvelden virker det som et fornuftig karrierevalg, om søstrene på mystisk vis skulle miste sin sjarm og spilletalent.
Men i kveld er det ingen umiddelbar fare for at First Aid Kit skal miste grepet om sitt publikum. Mens jentene står og mumlende diskuterer hva de skal finne på som aller siste avslutning, er det en jente som gauler “Waltz For Richard!” gjentatte ganger. Og som en slags endelig sjarmoffensiv lar søstrene henne få viljen sin. De hopper ned fra scenen, kommer helt ut på gulvet og stiller seg på midten, med en tett ring av et overrasket publikum rundt seg. Og der, i skjul for lyskastere, mikrofoner og forsterkere, fremfører de Waltz For Richard, så nært og nedstrippet som det kan få blitt. Og med kveldens vakreste øyeblikk sikrer de seg samtidig Oslos, eller i det minste Grünerløkkas hjerte.
Foto: Charlotte Gundersen
First Aid Kit på Myspace
