Akkurat sistnevnte kan med enkelhet forsvares etter gårsdagens konsert i Kristiansand, for en tung overvekt av mine jevnaldrende under fylte tjue oppholdt seg engasjert fremst i konsertlokalet.
Ettersom bandet spiller instrumentalmusikk, så er det ved konsertstart noe tvil fra min side over hvem som skal ta på seg frontmannrollen, noe den velfriserte Martin Horntveth, etter det ekstremt velplasserte og storslåtte åpningskuttet Book of Glass, beviser han får til med usannsynlig høy bravur. Karismatiske frontmenn har atter gang bevist sin betydning.
Ingen tvil om at de ni medlemmene kan sitt – for med konstante vendinger, vanskelige rytmer og en sinnsyk detaljrikdom – så sier det sitt at alle i bandet henger med på punkt og prikke fra første sekund, samt at publikum ikke faller av. Likevel, tross i deres sinnsyke koordinasjon og talent, så har bandet en særdeles lettbeint holdning til det hele, og for eksempel skyter Martin inn følgende før Touch of Evil spilles:
”Hvis Jaga Jazzist noen gang hadde hatt en russelåt, så skulle det blitt denne. Så, finn frem glowsticksa og dans!”
Ikke overraskende er det årsferske One-Armed Bandit det er lagt hovedfokus på, noe som bare skulle mangle, ikke bare på grunn av det er den ferskeste, men det er også med enkelhet bandets mest komplette og beste album, samt at plata har et visuelt uttrykk som med enkel bruk av figurer fra spillemaskiner blir et kult sceneshow. Likevel tar de med selvfølgeligheter fra tidligere i karrieren, som Day/Another Day, Animal Chin og All I Know Is Tonight.
En i mitt følge hadde gleden av å se Horntveths og venner på Øyafestivalen i fjor, og påpekte at gårsdagens konsert var et par hakk bedre, noe som godt mulig delvis kan skyldes i at Jaga Jazzist i går spilte innendørs – lysshowet var nemlig tatt fra øverste hylle, og skapte enda mer visuell snacks å fôre seg på. Det å se Mathias Eick rave i epilepsifremkallende lys under ”russelåta” Touch of Evil var blant annet et lite høydepunkt i seg selv.
Når de etter et usedvanlig langt sett på over halvannen time avslutter med monumentale og karrierebeste Oslo Skyline, så står det stor honnør i at de tar seg ut i labyrinten av instrumenter på scenen for å spille et dobbelt ekstranummer.
Bandet har ved flere anledninger påpekt at det på grunn av deres unormalt høye medlemsliste ikke er en enkel jobb å tjene penger på prosjektet, men hadde de det tilnærmet like fantastisk som det så ut som både band og publikum hadde det på Kick i går kveld, så skjønner jeg faen meg så godt hvorfor de likevel holder på.
Jaga Jazzist har uten tvil klart å bevise at de er albummagi, men på scene topper de seg selv – og beviser hvordan magi sin pureste form føles.
Foto: Celina Nomeland
