Lydbildet hennes er rimelig enkelt å kaste i båsen ”kommers halvfabrikatpop”, men live blir også inntrykk som dette vasket bort, og takket være et ekstremt dyktig liveband på trommer, synth og bass ender hennes electropop opp med å låte flerfoldige ganger mer organisk enn hva man skulle forvente av saker fra den sjangerbåsen. I tillegg forsterkes inntrykket av at Ellie selv er en rimelig dyktig musiker når hun dasker løs på et lite sett trommer plassert ved siden av henne, samt spiller kassegitar.
For det har seg nemlig slik at låtene hennes ble født alene som folklåter, og at akkurat dette elementet blir beholdt, om enn svært sjeldent, fremstår på en annen side litt påtatt. Faktisk har det seg slik at det tidvis ødela konserten en smule, der høydepunkter fra plata som Wish I Stayed taper seg i et alt for tungt fokus på folkelementene. Vi vil ha electropop, så gi oss det, da vel!
Likevel, så merker man at hennes største svakhet på scene er den samme som på plate: hun har en overdreven tendens til å fremstå som en ekstremt naiv, liten pike. At hun før store deler av låtene hennes forteller publikum kort hva de handler om, der naiv og enkel kjærlighet hovedsakelig er tematikken, så faller hennes troverdighet som en profesjonell artist noe.
Selv om låtmaterialet hennes på ingen måte er verdens beste, og varierer mellom rimelig bra og ganske kjedelig, så klarer hun, delvis takket være backingbandet, å gjøre noe litt kjølig og tidvis tamt om til en ganske organisk og rimelig sterk konsert.
Foto: Stian Kaspersen
