Likevel, man kan nok enklest beskrive det slik: forbanna vakkert. Det er også musikk som trenger å bli lyttet til med tålmodighet og en viss åpenhet.
En lei sak for gårsdagens konserter på Teltscenens dagsprogram var at dette var band og artister som man trenger å lytte til. Ikke et problem i seg selv, men arrangørene gjorde en rimelig lei jobb der utelukkende metal ble spilt på Amfiscenen en kort distanse unna – og konsertene til både Moddi og Anne Marie Almedal ble delvis ødelagt av at metalband overdøvte dem. Dette var også et lite problem med The Antlers, men partiene der Silbermans gitar skaper mektig dramatikk har mulighet til å slå tilbake på dette. Likevel blir dessverre den tålmodige lyttingen noe ødelagt av nabobandet As I Lay Dying.
Live har kun The Antlers tre instrumenter av praktiske årsaker, ettersom bandmedlemmene spiller langt flere instrumenter på fjorårets ypperlige mesterstykke Hospice. Dette har dessverre sine baksider der lydbildet iblant føltes noe tomt, og lydmannen hadde skrudd opp bassen for å gjøre opp for bassgitarens manglende plass på scenen.
Det er liten tvil om at The Antlers har ufattelig sterkt låtmateriale og de kan også det å spille disse låtene godt live – låter som Bear, Sylvia og Aptrophy sitter alle godt, men likevel føles det som om et eller annet manglet. Akkurat hva kjenner jeg er noe usikkert, men jeg tok meg selv litt for ofte i å ikke ta del i den tålmodige lyttingen. Bandet manglet et visst snev av engasjement og lyden er heller ikke helt topp.
En fin konsert. Bare litt kjedelig. Iblant.
Foto: Stian Kaspersen
