Josh Rouse
Med et Bergen badet i sol, varme og sommerstemning var det nesten litt synd at Josh Rouse måtte spille inne i mørket på Ole Bull Scene. Det hadde vært helt perfekt om konserten hadde vært flyttet ut i solen, slik at Josh virkelig kom i sitt rette miljø. Men når man først kom inn i mørket på Ole Bull og fant en plass, så kunne man ikke klage. Det ble en koselig kveld.

Josh Rouse entrer scenen alene og uten band, og begynner med Quiet Town fra den nye platen Subtitulo. En sommerplate lagd i Spania som passer meget bra for solskinnsdager som denne. Han følger om med Summertime fra samme plate og da er stemningen satt.

Han er ikke noen stor entertainer og han sliter litt med å få kontrollen fra scenen. For min del savner jeg et band til å støtte ham opp på noen sanger, det blir ofte litt platt og kjedelig på visse låter. Et eksempel er en av de bedre sangene fra Subitulo, Given it, som mister mye av gnisten med bare gitar.

Helt gang på sakene blir det ikke før oppvarmeren Howie Beck entrer scenen for å spille gitar på et par sanger. De to drar i gang Winter In The Hamptons og da er publikum med på notene, med applaus og allsang. Derfra og ut har Josh publikum i sin hule hånd. Selv når han trenger tre forsøk på å komme igjennom My Love Is Gone, så er publikum like begeistret.

Mot slutten klimprer han i gang Sad Eyes fra andre albumet Nashville, og det blir helt tyst i et fullsatt Ole Bull. Om man noen gang kan beskrive stemningen som magisk, så var det under denne sangen. Hårene reiste seg nok på flere en meg under den akustiske framføringen av nevnte sang.

Etter en drøy time går Josh Rouse av scenen til taktfast applaus fra et begeistret publikum, og vel vitende om at han leverte en mer en godkjent konsert. Savnet av band var tilstede, men utover settet ble det savnet mindre og mindre. En fantastisk solskinnsdag fikk en meget bra avslutning.

The New Pornograqphers
Når natten nærmet seg midnatt og temperaturen ute enda var meget behaglig, gikk turen mot Garage. Nede i kjelleren skulle verdens beste powerpopband The New Pornographers spille Bergensfest sin siste konsert. Og hvilken konsert det ble.

Som mange kanskje hadde fryktet så var ikke Neko Case med til Bergen, og flere i kjelleren var litt skeptisk til hvordan det ville gå uten henne. Savnet etter Neko på vokal var minimalt, og erstatteren Kathryn Calder gjorde en meget bra jobb.

Konserten startet riktig nok litt slapt både fra publikum og band. TNP entret scenen litt over halv tolv og kjørte igjennom tre fire sanger i et strekk , uten mye kommunikasjon med publikum. Selv med fantastiske låter som Use It og The Laws Have Changed, så tok det litt tid for å få garagepublikummet i gang. Men når bandet med Carl Newman i spissen begynner på introen til Mass Romantic fra albumet med samme navn, da stiger stemningen kraftig. Derfra og ut er konserten bare en stor fornøyelse.

Låtmateriale til TNP er etter min mening latterlig bra. Når de gjør som på Garage, og spiller en hitparade fra de tre utgitte albumene, da kan man ikke mislykkes. Etter hvert gikk til og med litt vekk fra settlisten og publikum kunne komme med ønsker. Og det var ikke få. Til og med en tromme/vokal versjon av "Number Of The Beast" av Iron Maiden ble fremført! Stemningen stiger i takt med varmen på Garage og godlåt på godlåt strømmer ut fra TNP.

Etter å ha holdt på i nærmere halvannen time, foran et etterhvert ekstatisk garagepublikum, går TNP av scenen. For å avslutte konserten med stil, spiller de to av sine beste låter, From Blown Speakers og Letter From An Occupant, som siste spiker i kista. Etter denne maktdemonstrasjonen av en konsert, er både publikum og band svette og fornøyde. Da er det ikke annet å gjøre enn å bevege seg ut i Bergensnatten, vel vitende om at TNP leverte en av Bergensfests beste konsertopplevelser. En fantastisk sommerdag får med andre ord en perfekt slutt.