Sommerfesten på Giske, Norges største spleisefest, ble under fjorårets arrangement tatt litt på senga med et helt utrolig stort oppmøte. Nærmere 15 000 gjester var innom festivalområdet i 2009, atskillig flere enn forventet, men i år var det i forkant blitt tatt høyde for et slikt besøksantall, blant annet ved å utvide festivalområdet med 40 prosent, samt å få to helt nye scener. Samtidig var de to hovedscenene blitt bygget identisk like, liggende side ved side, og et enda større sirkustelt enn året før, som huset de nye, mellomstore rockebandene og de halvelektroniske danseopplevelsene.

Et utvidet område og nye scener var likevel ikke det som gjorde at menneske på menneske, unge og gamle, barn og pensjonister, valfartet til den lille øya Giske, med sine 600-700 fastboende, denne siste dagen i juli. Hovedgrunnen var et helt fantastisk program, med de internasjonale stjernene Tom McRae og Damien Rice helt i front, tett etterfulgt av våre egne, som Susanne Sundfør, Casiokids og Serena-Maneesh, samt en hel haug av andre nasjonale og internasjonale artister. Faktisk var det så mange som 54 forskjellige band og artister som opptrådte denne dagen, fra klokka 11 om formiddagen til langt på natt, men hvor mange som tok turen innom Sommerfesten på Giske er umulig å vite helt nøyaktig siden det ikke koster noe å komme inn. Likevel antok vaktselskapet som var til stede at kanskje så mange som 25 000 var på ett eller annet tidspunkt innom området denne dagen.

De fikk tidlig oppleve Robert Post, Christel Alsos og årets Grand Prix programleder, Haddy N’Jie, på hovedscenen, de danske rockerne i The River Phoenix, fantastiske The Miserable Rich fra Storbritannia, som overrasket stort med sin barokkinspirerte rock og Leif And The Future inne i sirkusteltet, og Moddi, en av årets norske kometer, på den nye og intime scenen som naturskjønn låg nesten helt nede i fjøresteinene med horisonten som bakgrunn. Senere fulgte flere vakre øyeblikk på denne scenen, blant annet kunne man se Mark Olson, ja, han som var med å starte opp The Jayhawks, Egil Olsen, britiske John Smith som avsluttet med en helt fantastisk versjon av Queens Of The Stoneage-låten No One Knows, og Jens Carelius her. Likevel var det Stein Torleif Bjella som skapte den mest magiske opplevelsen på denne lille scenen, der han fremførte sine låter samtidig som solen ildrød gikk ned i havet mellom skyene. Vakkert.

I sirkusteltet steg temperaturen gradvis desto senere utpå dagen man kom. Det var kanskje heller ikke så rart, med tanke på hvilke band man utpå kvelden kunne oppleve. For på rekke og rad fulgte Eva & the Heartmaker, Montée, Casiokids og Kakkmaddafakka, før Side Brok fikk åren av å avslutte her inne. Eneste negative var at lyden derfra til tider virket litt ødeleggende for de andre scenene, ikke minst under de mer singer/songwriter-aktige opptredenene. Og de var det mange av. Tom McRae og Damien Rice er nevnt, men fra hovedscenen fikk man også oppleve nærliggende artister som amerikanske Mark Kozelek og Josh Rouse, Susanne Sundfør og australske Sarah Blasko.

Sammen skapte disse artistene mange av de virkelig store høydepunktene for dagen. Tom McRae er, uansett setting, virkelig av de aller største, noe han på sine tilmålte 40 minutter, alene med sin gitar, viste med Boy With The Bubblegun, coverversjon av Rihannas Umbrella og allsangen under End Of The World News (Dose Me Up), mens Susanne Sundfør utover sitt sett bare ble mektigere og mektigere før det hele endte i ekstase under The Brothel. Damien Rice har, selv med kun to studioplater i ryggen, mange hits å velge mellom, og selv om det ikke var mange man fikk tid til, så leverte han så solid, så solid, med The Blowers Daughter/Creep som det soleklare høydepunktet, tett etterfulgt av duetten med Maria Mena under 9 Crimes. Dessverre valgte han å covre Leonard Cohens Hallelujah på ekstranummeret, og selv om det var vakkert å høre, så hadde det passet enda bedre om han hadde valgt en av sine egne, blant annet var Amie sårt savnet.

Etter nærmere 16 timer med non-stop-musikkopplevelser avsluttet Serena-Maneesh hovedscenen med sin karakteristiske mørke sound, der lyden var herlige høy, akkurat slik den skal være når Emil Nikolaisen og resten av bandet står på scenen, og de leverte varene som bare det. Det er herlig når band som er så nøye på detaljer får det til å klaffe live, og det var med god grunn at publikum var igjen for å få med seg dette bandet, selv etter så mange timer.


Dette var en knippe av de opplevelsene man fikk med seg fra årets Sommerfest på Giske. Selvfølgelig skulle man gjerne ha fått med seg enda flere (Raymond & Maria, Minor Majority, Thom Hell, Susanna And The Magical Orchestra og arrangørene selv; The Margarets), nevnt enda flere (Sahara Hotnights, Harry’s Gym, Maria Mena, Karpe Diem, Norma Sass og Lise of The Woods), men det er begrenset med tid, ikke minst på festivaler, så vi får ta det igjen neste år, på verdens beste festival!

Foto: Janne Eikrem/Musikknyheter.no


Sommerfesten på nett