LCD Soundsystem åpnet med Us V Them, og fra første sekund begynte Enga å gynge. Gyngende førte LCD Soundsystem oss gjennom et eventyr fylt med disco, eksperimentell rock, punk, elektronika og tunge bassriff. Daft Punk is playing at my house fra deres forrige album Sound of Silver er en av favorittene og med denne nærmer festen seg et høydepunkt.
LCD Soundsystem er dyktige til å holde trykket oppe gjennom hele konserten. Selv sier James Murphy at han begynner å bli alt for gammel for gamet, men han har lært seg å leve med det. At Gavin Russom klarer å holde fingrene i takt på All my friends,er ganske fascinerende, og viser at bandet er samkjørte og holder koken. Og med Matt Mahoney stødig på trommer er det ingenting å uroe seg for. Lyden funker, låtene sitter og bandet smiler. Alt er perfekt.
Videre går ferden gjennom I can change, til Tribulations og Movement. På Movement virker det som om hele Øyafestivalen er i ekstase, og klapper hardt til den pulserende bassen. Låtene som ble spilt var et godt utvalg fra alle av de tre studioalbumene. LCD ville, og klarte, å lage en dansefest. Avslutningslåta ble Yeah, som rundet av konserten perfekt.
Foto: Amund Ostbye
