Det var god stemning da Tony Allen entret scenen på Sjøsiden i går. Med seg hadde han åtte andre musikere; tre blåsere, to gitarer, en bass og en kvinnelig vokalist. De hadde dessuten med seg en svær bunke med hvite pent sammenbretta håndklær. Dette skulle bli en svett seanse.

Tony Allen fra Nigeria har vært en av de største legendene i afrobeatens historie, blant annet som trommis i Fela Kutis band på 70-tallet. For ett år siden slapp perkusjonisten albumet Secret Agent, og for et fantastisk album. Sist gang han spilte i Norge var under Oslo World Music Festival, og det til strålende kritikker.

Og det så ikke ut til at konserten skulle skuffe denne gangen heller. Noen av åpningslåtene ble den politiske Too many prisoners (Elewon) og tittellåta på det siste albumet, Secret Agent, og allerede da var publikum fanget. Uansett hvor bevandret man er i afrobeatens historie, blir man oppslukt av musikken. Og det er heller ikke hver dag man ser en blåserekke med innøvde bevegelser, eller en gitarist som storkoser seg så fælt at det er vanskelig å ikke gjøre det samme. Musikerne hadde en genuin spilleglede og en genuin kjærlighet for deres bandleder, Tony Allen. Sjøsiden var stappfull under gårdsdagens konsert.

Tony Allen fylte 70 i år. Det er ingen tvil om at det er en bragd at mannen fortsatt turnerer og komponerer. Men det skal sies at han har toppet laget sitt, mannen virker tross alt ganske sliten. Men resten av bandet var fulle av energi, dyktige og hadde et godt samspill seg i mellom. Det virket som om bandet var opptatt av at alle skulle frontes, det var ingen naturlige frontpersoner. Selv om vokalisten selvfølgelig gjorde en god jobb. Det ble ordentlig fest da den ene saksofonisten droppa skjorta og spilte i bar overkropp, etterfulgt av at gitaristen gjorde det samme.

Med så mange instrumenter og elementer på scenen, kan det fort bli en litt lei opplevelse, lydmessig. Men også dette gikk bra under gårdsdagens konsert. Lyden var god, det låt bra og alle instrumentene fikk riktig plass i lydbildet. Siste låta blir Afro disco beat der saksofonisten og trompetisten får spille solo over. Etterpå var det full trampeklapp på den gjørmete undergrunnen. Dessverre går festivaltimen veldig fort, og vi skulle ønske konserten kunne vart i hverfall noen få låter til. Et meget godt tegn.

Foto: Julie Loen