Ariel Pink og hans Haunted Graffiti begynner med andre ord bra. Folk er allerede i stemning, det jubles og hoppes foran den lave scenen, til tross for at lyden er ullen. Ariel Pink virker litt sliten og utviser en nonchalant-sløv, rockestjernete holdning. Men samtidig er han mye mer tilgjengelig enn under sensommerens opptreden på Øyafestivalen. På Garage er det ingen polarhetter trukket langt nedover hodet, ingen aversjon mot å åpne med hitlåtene fra hans nyeste og mest kommersielle skive. Denne kvelden er det derimot tresko, bestefarskjorte og overveldende publikumsfrieri som gjelder: På andre låt, Beverly Kills, klatrer Pink over barrikaden foran publikum og dumper ut i mengden. Vel tilbake på scenen mimer han humoristisk grepene til bassisten og synth-fyren, før han igjen frir til publikum ved å lene seg utover og kysse på noen av jentene på første rad, til massiv jubel fra lokalet.
Det er først og fremst Ariel Pinks intensitet, tilstedeværelse og sleazy sjarmoffensiv som gjør dette til en konsert verdt å få med seg. På L'estat (acc. to the widow's maid) gjør han et poeng ut av å få til ploppelydene i låta: På andre forsøk, etter en kunstpause, kommer ploppet når han stikker fingeren i munnen og drar den ut via kinnet. Festlig! Gettin’ High in The Morning fremføres med luftgitar og headbanging med det blonde etterveksthåret, Iggy-intensitet og utflippa, nærmest psykedelisk jamming. Og flere ganger klatrer Pink opp på barrikaden der han står og synger mens han støtter seg med en hånd i taket. Han kaster seg ut i crowdsurfing, slenger ullgenseren sin ut til en gjeng begeistrede jenter, danser blant publikum, trakterer tangenter, klamrer seg til mikrofonen og synger med gjenknipne øyne. Det mørkt sminkede blikket er stirrende, nesten sinnsykt og han ser ut som en perfekt Halloween-gjest med sin rennende sminke. Han minner om Mozart i filmen Amadeus - Pink er iført samme hvite ansiktspudder og føflekk, og er minst like eksentrisk som komponisten.
Bandet utgjør i denne sammenhengen den streite delen av konserten (med unntak av en langhåret bassist i tunika). De virker mer innesluttede og lar Pink styre showet. Men det skal nevnes at de bidrar med gode koringer og skarp spilling som gjør mange av låtene til forbedrede versjoner av albummaterialet. For eksempel på Little Wig gjør ekkovokalen seg godt, og liveversjonen er såpass energisk og “out there” at den overgår albumversjonen. Kult! Det er bare synd at lyden under konserten ikke er spesielt bra! Til tider funker ekkoeffekten på vokalen dårlig, andre ganger lider lyden av feedback-symptomer, og over flere av låtene er både vokal og mye av instrumentlyden såpass ullen og buldrende at sangene sklir over i slitsom ensformighet. Dette problemet melder seg heldigvis i størst grad mot slutten av konserten, etter at Ariel Pink har servert en knallgod hitparade.
Men også publikum gjør altså en solid innsats denne kvelden - de gauler med på sangene, hopper, klapper i takt, danser og mosher. De er med på å løfte de mest fengende og dansbare låtene til et velfortjent nivå: På slageren Round and Round går det en bølge av jublende dansing gjennom lokalet, og fans på første rad nøler ikke med å synge med i mikrofonen når Pink holder den fram på refrenget. Can’t Hear My Eyes og en speisa, tullesyngeversjon av Fright Night (Nevermore) vekker også stor begeistring, mens jazzete Hot Body Rub er med på å avrunde sirkuset, akkompagnert av publikums ivrige plystring og bifallende jubel. Og igjen vrir Pink og bandet på låtmaterialet. Pink legger til orgel som en kul tilleggseffekt, mens resten av bandet rocker opp låta med tydeligere gitar og en kul, utsvevende avslutning.
Ariel Pink gjør seg med andre ord kanskje aller best i et proppfullt kjellerlokale, på en liten scene med avskallende maling i taket, der han virkelig kan tillate seg alle sine innfall - både de som viser ham som en gæren artist og de som får fram hans musikalske lekenhet og uforutsigbarhet.
Foto: Julie Lunde Lillesæter
Ariel Pink's Haunted Graffiti på Myspace
Ariel Pink's Haunted Graffitis hjemmeside
