Oppvarmingen gikk undertegnende glipp av, men DJ’en som varmet opp til hovedattraksjonen spilte en knippe godlåter for å holde de fremmøtte tålmodige. En ting var helt sikkert, dette kom til å bli høyt(!). At de at på til ikke solgte ørepropper i baren var jo bare fantastisk. Et stort lerret sto midt på scenen, og man skjønte for at man kom til å bli offer for tegneseriefetisjen til DOOM, samt mye bisarre klipp. Han liker å være mystisk, og har alltid vært like kul og uforutsigbar siden han dro på seg metallfjeset i 1997.
Da han omsider entret scenenkanten, noe forsinket dog, ble undertegnede starstruck til tusen. At mannen plutselig sto der oppe, var rett og slett sykt. Etter å ha vært et hellig ikon for ørekanalene siden testiklene datt, er det rart at man plutselig får oppleve ham i levende live. Den enestående ”Accordian” fikk æren av å starte, og trekkspill-beaten fløt over publikum sammen med en stødig DOOM på mikrofonen. Lyden var litt svak, og publikum ble tatt litt på senga, men farlig kult var det.
Kruttet ble nesten smelt av for tidlig. Første del av konserten var en mini hyllest til albumet Madvillainy der han samarbeidet med Madlib. Låter som ”Meat Grinder”, ”All Caps” og ”Rhinestone Cowboy” er så klart fantastisk fett å se live, men det ble litt mye på en gang. Hovedpersonen tok seg også en liten tur ut blant publikum, etter et slags halvveis forsøk på et slapt stagedive.
Det ble etter hvert også plass til klassikere som ”Hoe Cakes” og ”One Beer” fra MM…FOOD fra 2004, og på sistnevnte var det mange som rimet ivrig med. Stemingen i salen økte også omtrent for hver eneste låt, etter at folk var litt tamme i starten. Folk sto litt apatiske å så på og kjedet seg, når det ble spilt litt eldre og ukjent materiell. Lyden ble også en smule bedre, og det hjalp, for det var litt grøtete og mye bass. Det kokte også i salen under ”America’s Most Blunted”, og ikke bare svarte folk med å putte hendene i været, hele stedet stinket weed.
Det ble også plass til noen låter fra fjorårets Born Like This, og både ”Ballskin” og ”Gazzillion Ear” fra selvskrevne høydepunkter. At han også tok seg tid til litt King Geedorah og den herlige ”Fazers” var også temmelig stort. Totalt sett var det utrolig deilig å endelig få se myten og personen Daniel Dumile med alle sine artistnavn på slep live. Han er en stor entertainer, og hans lyriske evner overgår omtrent alle i gamet. At lyden var litt kjip i starten kan man tilgi, for herregud for en opplevelse det var. At han i det hele tatt gadd å ta turen til kalde Norge er jo først og fremst sykt nok. Tommel opp til Tornado som booket han, og takk til Metal Face DOOM for et varig minne.
Foto: Kristian Hidalgo
