Lørdag kveld spilte Motorpsycho for et utsolgt Rockefeller i forbindelse med det legendariske Oslo-konsertlokalets 25-årsjubileum, og dette var bandets første hovedstadsbesøk siden Timothy's Monster-livefremføringen på Øyafestivalen for et halvt års tid siden. Motorpsycho har i løpet av sin 20 år lange historie som band rukket å spille over 25 ganger i dette lokalet, så publikum kunne denne kvelden føle et sus av Rockefeller-historie.Klokken 22.00 skrev Motorpsycho litt Rockefeller-historie for meg personlig: De gjorde noe så uvanlig som å komme på scenen til nøyaktig annonsert tid! Dette skriver historie i min bok. De veloppdragne og punktlige tre herrene hilset oss med et høflig "god aften", før de gikk rett på en myk start på kvelden med den rolige åpningen til Little Lucid Moments-perlen Year Zero. Men da sangen, med en formidabel oppbygning, hadde nådd helt til sitt høylydte klimaks, var det ingen vei tilbake: derfra fulgte intet mindre enn to og en halv time time med så godt som uavbrutt hard og voldsom rock. Vi fikk ikke se noe av Motorpsychos snillere pop-sider denne kvelden - selv den mykeste sangen fra fjorårets Heavy Metal Fruit, Close Your Eyes, ble spilt i en forholdsvis hard versjon. Nei, dette var heller en real og brutal kraftdemonstrasjon fra et selvsikkert band.
Etter Year Zero fortsatte det med materiale fra de senere årene, først i form av en splitter ny sang, så av Whole Lotta Diana og Starhammer fra de siste to albumene, og på dette stadiet av konserten kunne man begynne å spørre seg om bandet var uinteressert i å spille noe gammelt materiale etter spesialkonserten på deres forrige Oslo-besøk. Men akkuratt da forsikret bandet oss om at det ikke var tilfelle: de fulgte opp med en liten del av klassiske The Wheel, etterfulgt av mer 90-tallsnostalgi med hele Greener og Pills, Powders + Passion Plays.
Publikummet i det fullstappede lokalet var etter dette i Motorpsychos makt hele resten av kvelden, mens den ene slagkraftige sangen fulgte den neste. Det nye materialet vi fikk høre fungerte utmerket, og da gitarist Snah etter en av verdens første fremføringer av Neanderthal annonserte at dette er "en del av utgivelsen som kommer til høsten", høstet bandet umiddelbar ros for den nye låta i form av kraftig applaus.Alt i alt en hypnotiserende konsert, og det var lett å glemme tiden - før man visste ordet av det slo klokken midnatt, og bandet hadde spilt i hele to timer. De tre trønderne vandret av scenen, og man skulle trodd at de nå trengte en god pause. Men de lot seg ikke be to ganger om å komme ut på scenen igjen, og etter et oppsiktsvekkende kort pust i bakken kom de tilbake for en encore som varte i over en halvtime. Etter den andre encore-sangen virket det som de endelig hadde slitt seg ut: "Nå skal vi spille en sang til før vi drar hjem", fortalte bassist Bent Sæther, og vi trodde vi var ved veis ende, før han fulgte opp med ordene: "men den er like lang som fire sanger, da". Og da var det duket for en over tjue minutter lang fremføring av alle de fire delene av det episke avslutningssporet Gullible's Travails fra fjorårets Heavy Metal Fruit. Svært minneverdig finale!
Motorpsycho demonstrerte denne kvelden atter en gang at de er Norges kanskje mest energiske og produktive band, og utvilsomt i toppform. Man merket at bandet har stått på Rockefeller-scenen over tjuefem ganger før, for de var tydelig rutinerte og komfortable. Til tider nesten for komfortable - det hele kunne nesten fremstå som for avslappet og feilfritt, og man savnet et mer merkbart engasjement fra bandet. Men foruten denne følelsen, og noen irriterende lydproblemer til tider, er det lite å utsette - jeg må ta av hatten for de tre herrene og si at det var en upåklagelig aften.
Foto: Espen Vestre
Motorpsycho på Myspace
