Dette var langt i fra den eneste smalltalken den snakkesalige briten ga oss denne kvelden - ikke bare er hans "snakke-rapping" i seg selv en garanti for å høre prating fra scenen under hele konserten, men Skinner er også en sann mester i publikumskontakt. Mellom hver eneste sang kommuniserte han og småpratet jovialt med publikum, og takket være snakkestilen i rappingen klarte han faktisk å blande smalltalken sin inn i sangene også, plassert midt mellom velkjente strofer. Kvelden startet med Trust Me, undertegnedes favorittlåt fra Computers and Blues, raskt etterfulgt av legendariske Don't Mug Yourself fra det nå ni år gamle debutalbumet. Etter disse to numrene, det vil si omtrent fem minutter uti konserten, utbrøt Skinner med blikket rettet opp mot taket: "wow, er det en tredje etasje der oppe også? Hei, dere der oppe!", før han med like stor entusiasme rettet blikket mot publikum på første rad og ba sine ivrigste fans om et glass øl. Ingen i publikum ble glemt, og Skinners misjon var tydelig: Å ha en hyggelig og upretensiøs kveld der alle, på scenen og foran scenen, kunne føle seg som de tilbragte en kveld med gode "mates".
Totalt tjue låter tatt fra alle albumene rakk Skinner å pløye seg gjennom, og han sørget høflig nok til og med for å gi litt pils tilbake til fansen når hans øl fra backstagen ankom. Han fikk også kjørt sin berømte "Go Low" - den obligatoriske delen av enhver Streets-konsert der han ber alle i publikum om å sette seg på huk. Responsen til Skinners kongen befaler-lek var massiv: "Dette tror jeg faktisk er første gangen ALLE i publikum har satt seg" annonserte han imponert. Før ekstranummerne avsluttet han med publikumsfavoritten Dry Your Eyes, og sørget for at hele Rockefeller brøt ut i tårevåt allsang, før han holdt tonen på siste "walk away now, it's ...", pratet en liten stund med oss om bandet sitt, og så til slutt utbrøt et klimatisk "... OVER!" og forsvant. Da jeg sto igjen, følte jeg at Mike hadde dumpa oss. Han dumpa oss riktignok som en gentleman, men vi sto alle igjen forlatt og sårbare, og lot realiteten synke inn over oss: vi visste at nå var det virkelig over, The Streets er historie. Men så snappet vi ut av melankolien da bandet sang Queens I Want to Break Free fra bak scenen, og like etter kom Skinner og co. tilbake på scenen og minnet oss alle på at de gamle minnene fra vår tid sammen vil leve videre for alltid. Først ga Skinner oss en intens og barbent fremføring av Turn The Page, åpningssporet fra debutalbumet, deretter en særdeles rocka versjon av hiten Fit But You Know It fra andrealbumet, med en liten touch av I Love Rock n' Roll, og så satte bandet et like rocka punktum med en gitartung versjon av den aktuelle singelen Going Through Hell. En uforglemmelig aften med en sann entertainer, og en av verdens mest joviale musikere. Da gjenstår det bare å si: Takk, Skinner - og lykke til med dine neste prosjekter etter The Streets!
Foto: Eskil Vestre
The Street's offisielle nettsider
