Det starter rolig rundt kvart på ti med åpningslåten fra Peters soloalbum Grace/Wastelands, Arcady. Pete stiller helt alene på scenen med kun kassegitar og et munnspill. Det låter skranglete, men mannen har karisma til tusen. Allsangen er allerede i gang når Libertines-favoritten Can´t Stand Me Now høres fra scenen. Det ble en del Libertines-låter denne kvelden, noe som seg hør og bør. Pete har kun et soloalbum på samvittigheten, nemlig 2009-utgivelsen Grace/Wastelands. Den beste låten fra Grace/Wastelands ble også tatt frem i aften, den såre Sheepskin Tearaway som slo godt an selv om det føltes som noe manglet uten Dot Allisons englevokal fra studioversjonen.
What Katie Did fremkaller stor allsang i salen, som fylles ganske greit opp etter hvert selv om konserten ikke var helt utsolgt. Pete flørter med publikum og skryter av vakre norske damer samtidig som han tar seg gode slurker med rom og cola som er plassert bak ved forsterkeren hans. Fuck Forever fra Babyshambles-tiden er rølp på høyt nivå og stemningen er stor i salen.
Når mannen forlater scenen etter ca. 80 minutters spilling tror de fleste konserten er over. Scenenarbeideren pakker ned gitaren og det går en ti minutter uten livstegn. Halvparten av publikum hadde nok forlatt lokalet da Pete overraskende kommer ut igjen og gjør Albion uten mikrofon men bare lar publikum synge seg igjennom låten. Etter denne leveres Libertines-godlåten Death On The Stairs fra debutskiven Up The Bracket og den intime stemningen er til å ta og føle på foran scenen. Pete bommer øl og hatter av publikum og det føles til tider som å være på nachspiel. Etter at han er ferdig for kvelden henter han en kasse øl fra backstage og deler ut til de resterende publikummere, noe som forsterker nachspiel-følelsen enda mer.
Selv om Pete blir mer og mer sliten utover kvelden så skinner hans musikalske genialitet lett igjennom. Det er ikke snakk om en mann som glemmer tekster eller driter seg ut på scenen. Han er født til å stå på scenen og sjarmerer publikum gjennom hele konserten. Selv et par småslappe låter innimellom reddes inn igjen på den naturlige sjarmen som utspiller seg på scenen.
