Rockefeller hadde 3 fulle etasjer da skottene entret scenen og nikket til publikum før de satte igang. Konserten bar i stor grad preg av å være en del av Hardcore Will Never Die, But You Will- turneen, og de aller fleste låtene kom da også fra skiva ved samme navn. Kalaset ble åpnet med låta White Noise, før publikumsfavoritten Rano Pano ble fremført som låt nummer 3, til stor jubel fra publikum.
Konserter med band og artister som stort sett holder seg instrumentale kan være tricky både for band og publikum. Ofte kan det bli litt dårlig kontakt mellom band og publikum, og til tross for én energisk gitarist som også småpratet litt mellom låtene, ble resten av bandet litt vel introverte og fokuserte kun på selve oppgaven med å spille. Det i seg selv er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men til tider føltes det som om alt gikk litt på autopilot.
Her var det knapt et blikk opp fra gitaren, få smil hverken til publikum eller hverandre og til tider føltes det som om konserten var en jobb de måtte fullføre heller enn en lidenskap til det de drev med.
Musikken i seg selv var det meget lite å utsette på, den var tight og meget godt fremført, med variert bandoppsett og visuals og filmer på storskjerm som en visuell faktor midt oppe i all lyden, et lurt trekk av et stort sett stillestående band.
Et av høydepunktene visuelt sett var låta How To Be A Werewolf med nydelige bilder fra norgeskysten - et utsnitt av filmen om den nåværende verden-rundt-mesteren, syklisten James Bowthorpe som knuste den gamle rekorden med 20 dager.
Et av de største problemene ved konserten var publikum. Det var høylydt snakking gjennom hele konserten, noe som ikke er noe stort problem når det er høyt volum på musikken, men på de mange stille partiene i Mogwais musikk ble dette veldig tydelig. Spesielt flaut ble det da ikke bare publikum hysjet på hverandre, men da bandet i tillegg kommenterte dette. De pratesyke publikummerne gikk i tillegg glipp av noe av det bandet gjør aller best live, de enorme kontrastene; De lavmælte stillepartiene, som plutselig eksploderer i storslagne lydbilder som regelrett drukner publikum i drønnende lyd og lys, og får en til å snappe etter pusten.
Der første del av konserten begynte litt nølende og forsiktig, besto siste halvdel av intens musikk, lys-show og rytmer som gjorde det til en hypnotisk opplevelse, og ga publikum bakoversveis.
Det kan til tider virke som om Mogwai har en litt ustødig av og på- knapp, spesielt i begynnelsen av konserter. Men utover i settet, og spesielt på slutten viser de virkelig hva de faktisk har å fare med.
Det kan bli upersonlig og vel introvert til tider, men når Mogwai får det til å klaffe, da skaper de magi.
Mogwai Offisiell Side
Mogwai på MySpace
