Sist gang jeg så Lykke Li live var under Øyafestivalen i 2008. Den gangen besto konserten av en sprudlende og glad ungjente med blomsterbarn-navn som hoppet ellevilt rundt på den lille scenen i blomsterbarn-klær i lyse toner mens hun sang forsiktig med sin karakteristiske barnlige stemme. Mye har skjedd siden den gang. Artisten som sto på den store scenen på et utsolgt Rockefeller denne lørdagskvelden bar fortsatt samme muntre navn, men i sin fremtoning var hun dyster og alvorlig: Både Lykke Li og hele bandet hennes var kledd fullstendig i sort fra topp til tå, og hun sang med en matchende seriøsitet og intensitet, uten å skjenke oss et en eneste lite smil underveis.



På årets andrealbum Wounded Rhymes la hun mye vekt på å understreke at hun ikke lenger er noen søt og uskyldig ungdomsromanlesende jente, men en moden og sterk artist som har vokst opp i de tre årene som er gått siden debutplata. Lydbildet ble flere hakk mørkere, sangstemmen skiftet vekk fra det Lolita-aktige og over til en kraftigere kvinnerøst, og tekstene skiftet fra sjenerte og uskyldige beskjeder om at hun er "a little bit in love with you" til drøyere "I'm your prostitute". Denne lørdagskvelden beviste hun likevel først og fremst sin utvikling som artist ved å strutte selvsikkerhet, scenevanthet og kontroll på en måte som bare modne artister kan.

Lykke Li imponerte med en gjennomført solid vokalprestasjon, og overbeviste helt fra det strålende åpningsnummeret Jerome at hennes nye sangstil holder mål også utenfor studio. Dette ble spesielt tydelig da hun under encoren fremførte balladen Possibility, en enkeltsang fra Twilight: New Moon-soundtracket. Da denne instrumentelt var særdeles minimalistisk, ble all oppmerksomhet rettet mot Lis stemme, som bar hele Rockefeller uten noen problemer. Man fikk under dette strålende nummeret også servert gåsehudfremkallende koring fra det dyktige bandet hun hadde meg seg.



Konsertens setliste balanserte utmerket mellom disse langsommere balladene og hennes raske og dansbare hiter, og publikum fikk aldri hverken vugge eller svette for lenge av gangen. Mens hits som I'm Good I'm Gone tapte seg litt i liveversjon - hun virket rett og slett en smule uengasjert og lei av låta - fikk andre av hennes hitnumre Rockefeller til å skjelve i veggene, og publikum til å juble og danse ukontrollert. Aller best fungerte Dance Dance Dance, der beaten ble pumpet kraftig opp i liveutgaven. Låta var energisk og eksplosiv, med flere sett med dundrende trommer (et av dem tidvis spilt av Lykke Li selv) og bass til å få bakoversveis av. "My hips they lie 'cause in reality I'm shy, shy, shy" sang Li fortsatt på Dance Dance Dance, etter all tiden som er gått. Hvis det fortsatt er sant er du i så fall blitt imponerende god til å skjule sjenertheten, Lykke Li.



Foto: André Lersveen / Musikknyheter.no




Lykke Lis offisielle nettside