Ukronet indieprins. Indiegud. Vår tids Mozart. Kjært barn, mange navn. Sufjan Stevens startet sin første europaturné på tre år, og etter å ha besøkt Vestlandet og Bergensfest, var amerikaneren klar for Folketeateret og turneens andre opptreden.

Sufjan entret scenen med fullt band på hele ti musikere. Trommeslager, gitarist, bassist, trompetister, kordamer og kveldens hovedperson - alle kledd i kostymer med innslag av selvlysende neonfarger, som fra en annen tid. Det hele åpnet med Seven Swans fra gjennombruddsskiva med samme navn, før en parade av hele ni låter fra ferske The Age of Adz fulgte, krydret med Heirloom og The Owl and the Tanager fra EPen All Delighted People. Først ut var noiseflørten Too Much og tittelsporet Age of Adz før I Walked, Get Real Get Right, Vesuvius, Futile Devices, I Want To Be Well og Imposssible Soul.

picture

Lyden av 11 musikere på en scene var overveldende, og gjengitt på en imponerende måte i teaterlokalet. Det visuelle showet var så massivt og vel regissert at du flere ganger tok deg selv i å forveksle det hele med en musikal eller teaterforestilling. Bare hovedpersonens kostymer var et kapittel for seg selv. Sufjan i sin neonstripede drakt var ivrig med kostymebytte, og ikledde seg alt fra karakteristiske englevinger til en diskokule som kastet lys utover hele salen, festet til en slags romhjelm og toppet med shuttershades. Under I Want To Be Well ble et gjennomsiktig lerret trukket ned foran bandet og dekket av et lysshow. Dette i tillegg til lerretet som dekket bakre side av scenen. Da dette forsvant, viste Sufjan og kompani seg fra sin aller mest futuristiske side på Impossible Soul, og dro eksperimenteringen med elektronika og dansemusikk lengre enn noen gang. I kostymene tatt fra en annen planet trakk kordamene fram til Sufjan på scenekanten hvor de sang i autotunede mikrofoner og danset om hverandre. Og Sufjan? Han danset lekent med, til stor begeistring fra publikum. Harry? Flaut? Genialt? Karakteristikkene er mange, men modig er nok den mest treffende. At det slo an, er i alle fall sikkert. Da du trodde kvoten for visuelle effekter var sprengt, drysset mengder med konfetti ned fra taket og ut over hele salen. Hele salen, ja virkelig hele, spratt opp fra sine behagelige stoler og klappet, danset og strålte om kapp. Det hele var så sterkt at anmelder (som ikke har dette for vane) ble våt i øyekroken. Misunnelsen til russen, som på denne tiden var godt i gang med sitt offisielle russeslipp og inntak av store mengder rusbrus og techno, var lik null.

picture

Med ett hadde to timer fløyet, og det var på tide å ta farvel. Før kompaniet forlot scenen, dro Sufjan tempoet drastisk ned og ga publikum tilbake pusten med noen vers på gitar. Den rungende applausen som fulgte bandet av scenen sprengte alle grenser.

Og publikum ga seg ikke. Etter flere minutters intens klapping, hoing og skriking, kom omsider Sufjan tilbake på scenen. Kun med selskap av pianotangentene, fikk publikum en sår framføring av nydelige Concerning the UFO Sighting Near Highland, Illinois. Borte var det futuristiske sceneshowet, og neonklær og autotune var erstattet av en uimotståelig, sart stemme fra den sårbare Sufjan vi kjenner fra album som Illinois og Seven Swans. Deretter entret resten av orkesteret scenen, og balanserte et energisk set med publikumsfavorittene The Dress Looks Nice On You fra Seven Swans og Chicago fra Illinois. Bandet, eller storbandet om du vil, var svært samspilt, og i takketalen før siste låt og avrundingen av en drøyt to timer lang forestilling, kom Sufjan Stevens med følgende velvalgte ord:
- It’s only our second show, but it feels like we have been on tour for three years!

Dette var en maktoppvisning fra Sufjan Stevens – en mann forut for sin tid.





Foto: Tord Litleskare