Til majestetiske toner fra bandets seks øvrige medlemmer, entret showets store stjerne scenen, stilfullt antrukket i dress. Scenetekket amerikaneren har blitt så kjent for viste seg umiddelbart. Med en utstråling som får deg til å smile, poserte Saadiq på scenekanten, gliste og lo mot publikum fra første stund. Selvsikkert. Og publikum svarte med å klappe entusiastisk med allerede fra første låt, Staying In Love. Så var det klart for smakebiter fra det ferske femtealbumet. Først ut var førstesporet Heart Attack og tittelsporet Stone Rollin', før blant andre Let's Take A Walk og Over You senere i programmet. Også innslaget av eldre låter, og da spesielt fra 2008-utgivelsen The Way I See It, var sterkt. Ikke bare med hiten 100 Yard Dash, men også Love That Girl, Keep Marchin' og Sure Hope You Mean It .
Lyden var god, og gjorde enkeltlåter som kan virke litt uengasjerende på skive, særs dansbare. Og musikerne la heller ingen demper på danselysten. At afroamerikanerne hadde fått musikk inn med morsmelka, hersket det ingen tvil om. Hele kroppen sang med i en oppvisning av rytmesans. Ikke bare fra Saadiq, som danset, vrikket, smilte, knipset poserte om hverandre, men hele bandet. De groovy beatsene gjorde det umulig også for publikummerne å stå stille. Inspirert av Saadiqs dansetrinn og energiske framføring, svingte massen av stive nordmenn fram og tilbake, og gjorde nærmest Rockefeller til et dansegulv.
I et intervju med Dagbladet før konserten, la Saadiq ingen skjul på sin svakhet for norske jenter. Og ei heller fra scenen, hvor 44-åringen gjentatte ganger forsøkte seg på sjarmoffensiver mot den kvinnelige delen av publikum. Og ja, Saadiq. Du er sjarmerende. Han la heller ikke skjul på sitt god forhold til Norge og Oslo, med utrop som "I can't believe that I'm in Oslo tonight! ". Og mindre beskjedne "Oslo! Do you love me tonight?".
Først og fremst var dette en stor dose musikalsk glede, som smittet over på et publikum i allsang. Med Saadiq som dirigent. Som frontfigur er det naturlig å gi Saadiq mye oppmerksomhet. Men resten av bandets enkeltprestasjoner fortjener like mye ros. Bare gitarsoloene er et kapittel for seg. For ikke å glemme tromme- og keyboardsoloer, samt heftige basslinjer. Og ikke minst vokalprestasjoner og et stemmeregister til å bli svett av. Både hos den kvinnelige og mannlige backupvokalisten, i tillegg til keyboardisten (!). Det virkelig store øyeblikket av stemmeprakt sto den kvinnelige vokalisten for på Don't Mess With My Man. Saadiq bidro dessuten også på gitar store deler av konserten. Til sammen utgjorde dette en hinsides groove, som tok deg rett tilbake til soulens storhetstid. Det er sjeldent du ser et band som er så samspilt og til beinet musikalsk som dette.
En av Saadiq og kompanis store styrker er allsidigheten. I et øyeblikk danset og knipset du til en saftig soulbeat og Saadiqs kraftfulle stemme, i det neste vugget du fra side til side til en ballade og stemmer som hvisket deg i øret, før tempoet ble skrudd opp igjen. Da et set som til slutt stoppet på én time og femti minutter nærmet seg slutten, ble du minnet på at denne festkvelden tross alt var en søndag, og kjeven åpnet seg hos flere, i et ufrivillig gjesp.
Snart forlot også bandet scenen til rungende applaus. Men trampeklapp ga ikke bandet noe valg: De måtte tilbake. Det stilfulle, men stive dressantrekk var borte, og tilbake sto en mer menneskelig Saadiq. Han mistet ikke den elegante fasaden av den grunn, og perlehumøret var fremdeles intakt. Etter å ha vekket dansefoten til live og benyttet anledningen til å hylle inspirasjonskildene Earth, Wind and Fire og sin gode venn Stevie Wonder, var det fremdeles ingenting overhodet å plukke på musikalsk. Før bandet med Raphael Saadiq i spissen danset seg ut, sendte Saadiq publikum ut i mainatta i rene hallelujastemningen med ordene "God bless you all. Peace!". Og avsluttet med det en utrolig konserthelg i hovedstaden.
En tre retters middag med musikalsk glede på menyen. Jeg kommer igjen!
Foto: Anton Ligaarden
