At britenes status fremdeles er skyhøy, ble kjapt bekreftet av velkomsthylene fra (et overraskende bredt) publikum. De fire Sheffield-guttas agenda viste seg fort: Å promotere juni-slippet Suck It And See. Allerede første låt ut var en smak av deres fjerde studioalbum, en rocka og fengende låt framført med stor intensitet. Lovende, så langt.
Så begynte imidlertid maskineriet å hangle. Både gode gamle The View From the Afternoon og singelen Brianstorm fra Favourite Worst Nightmare låt utight og til tider ute av rytme, men et ekstatisk publikum slukte det hele rått. Arctic Monkeys lever åpenbart mye på navnet, og få andre kunne levert det samme til en slik respons. Men bare ungpikeidolet Alex Turner åpnet munnen i et "hello Oslo!", hylte et samlet tenåringskor tilbake.
Etter en litt trøblete start fikk imidlertid britene fart på sakene, en herlig framføring av Still Take You Home fra førsteskiva, viste Arctic Monkeys på sitt aller beste. Energisk, tight og sjarmerende fra en av tiårets beste utgivelser. Singelen Don't Sit Down 'Cause I've Moved Your Chair fra deres kommende skive viste at Arctic Monkeys nok aldri vil nå nivået fra førsteskiva igjen. Herlige Teddy Picker og Crying Lightning representerte imidlertid to lyspunkter fra oppfølger nummer en og to.
Da Alex Turner introduserte neste låt med ordene "this one is for the ladies", var det liten tvil om hva som kom: Bandets aller største hit I Bet That You Look Good On the Dancefloor. Publikum hoppet, danset, sang med og hylte mot Turner på scenekanten i det som ikke overraskende ble konsertens store ekstase. Publikum landet imidlertid fort på jorda igjen, da det var tid for enda to nye låter. Først en rolig, intetsigende rockeballade, før Brick By Brick. Fengende og allsangvennlig, men akk så lettvint. Med ett så Arctic Monkeys ut som et middelmådig band. Noe stort sceneshow var det heller ikke - kun fire stillestående unggutter i et dunkelt lys, med en vokalist uten karisma i front. Britene virket litt mette, og det allerede i midten av tjueåra. Man kan spørre seg om britenes rekordraske vei til suksess var sunn.
Avslutningspartiet, med seige If You Were, Beware, upbeat Pretty Visitors og knallsterke Do Me A Favour, gjorde likevel dette til en god opplevelse. Et energifylt publikum var i alle fall mer enn fornøyd, og trampeklappet, eller rettere sagt hoppeklappet, firkløveret tilbake for en perfekt avslutning med Flourescent Adolescent.
Foto: Hildur Guðrún Ágústsdóttir
