"Jeg liker ikke å spille turné, liker ikke å reise hjemmefra" skal den forsiktige og hjemmekjære alternative americana-artisten M. Ward tidligere ha uttalt til presse. Likevel så han forholdsvis komfortabel ut på scenen i Oslo i går, milevis unna sitt Amerika - men ikke så rent lite melankolsk.

M. Ward @ Parkteatret

M. Ward utga sitt første album Duet for Guitars #2 i 1999, men ble først for alvor kjent i de videre kretser da han over fem år senere startet sideprosjektet She & Him med Hollywood-stjernen Zooey Deschanel. I dag er det liten tvil om hva han er mest kjent for: "M. Ward (She & Him)" ble han presentert som på Parkteatrets plakat. Fungerer det fortsatt med bare Him, og hvordan blir konsertopplevelsen uten noe flair av Hollywood? Det fungerer som bare det. Noe av det jeg elsket aller mest med M. Wards første albumer er hans lune, hese stemme - for all del, han er en dyktig pianist og gitarist også, men jeg syntes alltid det var litt synd at hans stemme på She & Him-utgivelsene måtte vike helt til side for Zooeys. I kveld fikk vi høre singer-songwriteren både synge og spille plettfritt.

M. Ward @ Parkteatret"M. Ward for President!" anbefalte Conor Oberst i Bright Eyes en gang da de to opptrådte sammen live på TV. Men Wards fremtreden på Parkteatrets scene ga få assosiasjoner til sjarmerende, utadvente og populistiske presidenter. M. Ward var dyster, lavmælt, innesluttet og tilsynelatende svært lite interessert i å benytte seg av sjarm og flørt for å innynde seg hos publikum. Men han fremsto så utvilsomt som kul, på nøyaktig den samme måten som hans helter som Johnny Cash og Bob Dylan.

Høydepunktet i en konsert som til enhver tid holdt et fantastisk høyt nivå var nok den glimrende tresangsrekka Ward ga oss da han satte seg foran pianoet halvveis uti konserten. Rekka begynte med et cover av Daniel Johnston-mesterverket 'Story of an artist', som også var Wards bidrag på Johnston-hyllestalbumet  The Late Great Daniel Johnston: Discovered Covered (2004). Noe så sjeldent som en oppriktig utleverende og personlig coverlåtfremføring. Wards hjerteskjærende og rørende livetolkning av Johnson gjorde virkelig ære på en av de mest geniale låtskriverne i live i dag. Litt ødeleggende for den magiske stemning var de forvirrede sjelene i publikum som lo under tekstens mest brutale linjer - Johnston-sangtekster er ikke ment ironiske, de er rett og slett bare usedvanlig lite tilslørte innblikk i et vakkert men plaget sinn. Dette var dog virkelig ikke Wards feil, og den uforglemmelige fremførelsen ble etterfulgt av en av hans aller mest fengende egenkomponerte melodier, 'Poor Boy Minor Key' fra Transfiguration of Vincent (2003), og deretter nydelige og atmosfæriske tittelsangen fra Hold Time (2009), som han introduserte som "min langsomste sang noensinne".

M. Ward @ Parkteatret

Å lete etter høydepunkter er likevel egentlig ikke nødvendig, ettersom hele konserten var en eneste lang genistrek, en nærmest perfekt reise gjennom en ytterst talentfull singer-songwriters diskografi. Mesteparten av tiden satt publikum bare salige på hver sin sorte klappstol mens M. Ward dypt konsentrert fylte rommet med avslappende, melankolske og hypnotiske toner, helt alene med en akustisk gitar. Han trengte intet backingband, og han trengte ingen She. M. Ward minnet oss alle på at han Ikke behøver å ha noen Hollywood-stjerne ved sin side for å skinne.

Foto: Hildur Guðrún Ágústsdóttir / Musikknyheter.no



M. Ward @ Parkteatret

M. Wards offisielle nettside